Med løpetispe som var svært så ufokusert (hun er vimsete til vanlig, men er aldeles bortreist når hun har løpetid, har det vist seg), fikk vi ikke mange turene på kickbike før det smalt ettertrykkelig.
Endte på legevakta (og ble prioritert, noe jeg ikke trodde var mulig i Oslo), og fikk brodert 7 sting over øyet. Er evig takknemlig for at øyet overlevde smellet, for det trodde jeg først ikke. Hund som stupte i grøfta, og så kom i retur (jeg rakk å brøle NEI før jeg tryna), gjorde at styret smalt noe så innmari hardt i skallen på meg. Øyebrynet revna i y-fasong, og blodet rant. Trodde først jeg var blind på øyet, men innså at det var blod som ødela for synet. Fikk hjelp av ei dame, som ringte mannen min (jeg hadde ikke sjans til å se noe, og telefonen var innsausa i blod), og som gikk med meg til han dukka opp. Jeg nekta plent å tilkalle ambulanse. Det kan man nesten ikke når man har hunder. Sånn er det bare. Fikk 3 dager sykemelding, og så var jeg igang igjen. Burde nok vært hjemme noen dager til, for jeg sleit voldsomt med å konsentrere meg uka etter, men så kom det seg. Nå er det straks 4 uker siden, og jeg har såvidt prøvd sparkesykkelen igjen. Mannen har etter beste evne retta ut felgen igjen. Bestilte ny, men da jeg kom for å hente den, viste det seg at den aldri ble bestilt. Så da ble originalfelgen bendt tilbake til nesten rett fasong. Den funker inntil videre. Fikk meg en skikkelig støkk, og har kjent litt på kvalmende redsel innimellom. Går greit helt til en av hundene setter ned nesa. Da kjenner jeg på panikken. Redd de skal ta meg med på et nytt stup. Så her skal jeg nok få bruke litt tid på å føle meg trygg igjen. Første jeg gjorde var å kjøpe meg hjelm. Av en eller annen grunn hadde det ikke falt meg inn tidligere. Nå er det uaktuelt å kjøre uten! Ser etter kjørebriller med gode glass også (trenger noe som ikke knuser). Arret ser pent ut. Blir ikke så ille, og vil med enkelhet la seg dekke i stor grad, om man kliner på foundation. Venter i spenning på at pannen og et stykke bakover skallen skal få tilbake følelsen skikkelig. Er fremdeles numment og ømt, og utrolig nok også litt hovent. Ufattelig ekkelt. Men... det gikk bra! Sånn egentlig. Og det var noe å lære i dette også.
0 Comments
|
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|