Året som har gått har vært fullt av hindre i ulike høyder. Noen har vi skritta over, mens andre har vi bortimot tatt rennafart, knipholdt oss fast, og klatra for livet over. Men heldigvis har vi kommet over dem alle. Med litt hell (hva nå enn det er...) så blir det færre i året som kommer. En ting er hvertfall sikkert; man lærer av disse hindrene. Yatzy har operert begge knærne i året som var, og opptreningen gikk veldig bra. Dessverre har vi funnet påbegynte forkalkninger i ryggen hennes, som må følges med på fremover. Ellers har pels og poter ikke vært særlig bra i høst. Som året før ble pelsen tynn og matt da høsten slo inn for fullt, men i starten var hun kløfri, og virket derfor likevel bedre. På senhøsten var hun så tynnpelset at hun var mer grå enn sort, med unntak på ryggen. Så begynte potene å krangle. De "smuldret opp" under, og hun fikk sopp mellom tærne. Etter noen dager med soppbehandling dro vi til dermatolog for å få hjelp med tredeputene. Vi satte igang et smøreregime, og etter en ukes tid så vi stor forskjell. Til det bedre. Nå holdes dette i sjakk med potekrem. Fant i samme slengen ut at hårrøttene er i "dvale", noe som er grunnen til den tynne pelsen. Pelsen slites ned, men det vokser ikke ut ny... Forhåpentligvis begynner den å vokse igjen snart.
0 Comments
Atferd... Under er deler av beskrivelsene til de tre pinscherrasene, samt en schnauzer. Så er spørsmålet: hva legges i beskrivelsene? De årene jeg har hatt dvergpinscher har det vært høyt fokus på mentaliteten på rasen. Noen mener den er jevnt over god, andre mener det er dårligere stilt. Redsel har det vært mye snakk om. Det som er genetisk er spesielt interessant. Men når og hvordan vet man at en hund har genetisk frykt? Når ser man det? Er det der allerede fra valpekassa, eller kan det dukke opp senere? Begge deler? Hva er "tillært" (diverse atferdsmønstre, som f.eks. utagering m.m.)? Og hva gjøres ifht. å avle på de beste individene gemyttmessig? Hvor "skarpe" skal man tillate dem å være? Og hvilken balanse skal man strebe etter ifht. de iboende egenskapene i rasens opprinnelse, kontra ønsket om en familiehund som er for alle? Jeg føler at rasen kanskje ikke er den beste ifht. å "feile" med. De lærer for raskt, og de etablerer uvaner fortere enn man klarer å tenke at man kanskje har gjort en "feil" et sted. Man kan tulle det til ganske kjapt. Som oftest er det mulig å rette opp i, man bare lager seg litt ekstra jobb og hodebry. Å være konsekvent er nok det smarteste man kan være. Og en av de tingene man ofte sklir litt ut på. Og vips står man der med tulleatferd man ikke aner hvor kom fra. I avl er det viktig å se på helheten, også ifht. gemyttet. Og gemyttet, sammen med helse, bør i mine øyne veie betraktelig tyngre enn antall sløyfer/plasseringer på utstilling. Klarer man å se om hunden er bygget riktig utfra standarden så er mye gjort. Utstillinger gir også en pekepinn på hundens sterke og svake sider. Og her tenker jeg kritikken sier mer enn plasseringen. Tilbake til atferd... Mennesker er forskjellige. Vi leser det som er mulig å tolke på forskjellig måte, og vi er forskjellge i hva vi ønsker og foretrekker når vi velger rase og individ. Noen verdsetter vaktegenskapene (som også gir en lavere terskel for å varsle/bjeffe), andre ønsker dette så dempet som mulig. Noen setter pris på at hunden er reservert mot fremmede, mens andre helst vil ha en hund som elsker alt og alle. I en gammel hundebok fant jeg et kort lite avsnitt om dvergpinscheren. Det var slettes ikke mange setningene om rasen, men de hadde fått med at tendensen til å nappe og bite i buksebein i aller høyeste grad var tilstede, og måtte trenes vekk. I dag vil ikke dette stå noe sted. Det er ikke meningen at de skal ha denne typen atferd. Og det var det nok ikke før i tiden heller. Men jeg tviler ikke på at de kan ha vært skarpere før. Eller at forfatteren kan ha møtt på noen "morsomme" individer. Det er uansett ikke noe man ønsker at en familiehund skal bedrive tiden med. Glem alle tanker om en familiehund som stues på plassen sin under trappa, og som blir liggende der alene i timevis og trives med det. Dvergpinscheren er med deg i hverdagen, og vil ikke like seg om den ikke blir inkludert i familien. De er rolige og fine inne, om de har fått mosjon og mental stimuli. Og de tar virkelig ikke opp all verdens med plass i sofakroken, om de får lov til å ligge der da. Uforferdet, våken, sta og lojal, meget temperamentsfull. I alle henseende en utmerket familiehund. Livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk. Intelligent og utholdende gjør den til en velegnet familie- og vakthund. Livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk, en velegnet familie- og selskapshund. Intelligent, uforferdet, utholdenhet og årvåkenhet gjør den til en velegnet familiehund, så vel som vakthund, som også egner seg godt i en liten bolig. Jeg har MANGE tanker og sterke meninger om oppdrett. Og jeg har en hel liste av grunner til at jeg ikke har hevet meg på oppdrettsbølgen. En av grunnene er, og dette vil jeg tro de fleste kan se tanken bak, er at jeg er pissredd (flott ordvalg?) for å ende opp med å fire på de kravene jeg selv tenker jeg burde sette til meg selv og avlsdyrene. For jeg er slettes ikke sikker på at dagen ikke vil komme der man tar en dårlig avgjørelse, selv om tanken bak kanskje var aldeles fabelaktig. Å stole på flaks er i alle fall ikke noe JEG bør gjøre... Flaks er et ganske ukjent fenomen i min verden. En annen veldig viktig grunn er at jeg rett og slett ikke stoler på at man alltid får oppgitt den hele og fulle sannhet om de firbeinte som labber rundt. Hva som ligger bak, og hva andre har erfart. Og så kjenner man heller ikke alltid til arvegangen i ting. Jeg har fått føle på hvordan det er å ha hunder som får diagnoser som ikke engang skulle oppstått på rasen. Og ingen har kunnet fortelle hvorfor. De "vanlige" (les. sykdommer som er kjent kan oppstå) diagnosene har jeg aldri erfart selv. Og jeg har selvfølgelig mindre kunnskap om dem. Jeg sier selvfølgelig fordi man alltid kan lese seg frem til den teoretiske biten, men det er først når du kjenner det på kroppen at det blir "virkelig". Det som føles litt skremmende er at de to hundene jeg har hatt som har blitt alvorlig syke (og ikke har levd lenge) har vært tilfeller av fullstendig utavl. Null og niks innavlsprosent! I teorien skulle dette ha vært et tryggere valg. Hvorfor ble det ikke det? Når i tillegg avlsdyrene tidligere har gitt friske avkom, hva gjør at det av og til bare "smeller"? Jeg finner ikke svar på dette.... Men det har blitt en ny tanke som jeg grunner en del på. Jeg har vært veldig fastlåst i at jeg ønsker "nullprosentere". Dette har i aller høyeste grad vært en av de tingene JEG har hatt fokus på etter hvert som jeg har lært mere teori. I praksis vakler jeg... Men som oppdretter MÅ man ta stilling til alt dette. Og man må ta avgjørelser. Jeg mener fremdeles at man ikke skal fire på helsekrav. For min del kan man gjerne fire på utstillingskrav, om man har erfaring nok til å kunne sette sammen en kombinasjon der hundenes eksteriør kan styrkes i valpene. Det holder ikke helt å bare ha "en søt og snill hund" x2. Noen ganger kan det jo funke aldeles utmerket det også, men å strekke seg etter å forbedre bør jo være et mål i seg selv. Jeg personlig ville heller ha firet på en "dårlig" detalj kontra et godt gemytt. Det gode gemyttet er viktigere for folk flest enn hvor høyt premiert hunden kan bli. Jeg synes fremdeles at "trenden" i det norske oppdrettet av dvergpinscher er fokus på eksteriør, men det kommer seg :) Norsk Pinscherklubb har endret premieringskravene til affenpinscher. De SKAL ikke lengre ha 2x EXC, men de anbefaler det. Er visst fordi avlsbasen er så liten, og ikke alle liker å gå på utstilling. Sånn egentlig burde de gjort det samme for de resterende rasene, for det hjelper ikke å ha en stor avlsbase når store deler av denne ikke havner i ringene. Ser ikke helt hvorfor man skal være tvunget til å stille om man har dp eller pinscher, og at det er greit å slippe om man har affen. Eller så burde de holdt seg på den linja som allerede er satt, med 2x EXC for alle rasene. Litt samme greia med øyelysingskrav. Pinscheren følger det som er anbefalt av øyelysere, årlig øyelysing av avlsdyr, mens de to andre rasene bare trenger annenhvert år. Ser ikke logikken.... På www.vetnett.no står bl.a. følgende om anbefalte øyelysingsrutiner: Avlsdyr: Årlig så lenge hunden brukes i avl, første gang ved 1 års alder. Javisst er det lett for meg å ha disse meningene, jeg driver ikke oppdrett. Ser heller ingen grunn til det, det er mer enn nok oppdrettere på rasen fra før av. Jeg driver med hund, på hobbybasis. Går på utstillingstrening fordi jeg føler jeg forplikter meg litt. Jeg synes nemlig at kritikkene man får på utstilling er verdt å ta med seg. Resten har liten betydning. Det viktigste for meg er at hunden er frisk, og funksjonell. Både i kropp og hode. Pixie ble HD og AD røntget, og resultatene kom for noen dager siden. Hun har A albuer og B hofter. Kjempegodt å vite at hun er frisk og fin også der. Skulle hun gått i avl, så hadde disse resultatene vært gull verdt i oppdrettssammenheng. De er gull verdt i "brukssammenheng" også, og det er grunnen for undersøkelsene. Å si at man ikke avler på HD synes jeg er direkte morsomt om hunden ikke er sjekket. Hvordan vet man da at hunden ikke har HD? Jeg sier ikke at man skal og må lete etter ting som ikke er vanlig, men for meg er det viktig å vite hvor hardt jeg kan belaste. Så selv om hunden ikke skal i avl, så er det absolutt ikke dumt å helsesjekke :) Kom over noe jeg med stor fasinasjon og interesse leste, flere ganger. Langt fra min rase, men veldig interessant likevel. Avl og helse på en gigant Jeg føler meg i bunn og grunn heldig. Jeg lærer vel så mye fra mine venner med andre raser som jeg lærer fra de med samme rase. Det mest interessante er å se hva andre raser legger vekt på, og hvordan oppdrettere og klubber jobber for å forbedre. Det gir grobunn for tanker og idèer, og om man tar det beste fra alle, så kunne man virkelig (i teorien) kommet langt på vei i å avle frem friske og mentalt gode individer. En ting jeg har stusset veldig mye på er alderen på avlsdyr. Det enkleste er å ta utgangspunkt i dvergpinscheren, som jeg kjenner best. Hannen skal være et år, tispa et og et halvt. I den alderen er ganske mange pubertale små "beist". Har ofte hørt at "de er ikke voksne før de er to år", og det tror jeg så gjerne. Hvorfor skal man da tillate at de formerer seg før "de er voksne"? De aller fleste parer ikke tispene sine før de har rundet to år (så vidt jeg har fått med meg), så hvorfor tillate at man starter før? Og en et år gammel hanne.... er i mine øyne nesten som valp å regne. Vet man virkelig hundre prosent sikkert hva som bor i hunden når den er et år? Hvis ja; så bra! Men på en rase med forventet levealder opp til 15-16 år, hvorfor har man det så travelt? Smulen er et godt eksempel på hvordan en hund kropper seg med alderen. Hun begynte å legge seg ut, å "kroppe seg" da hun var rundt 18 mnd. Det var lite endringer fra 2 - 2,5 år, men før hun fylte 2 skjedde det MYE. Så var det den mentale biten da...
Jeg vet av et par norske oppdrettere av dvergpinscher som bruker MH som avlsverktøy. MH er kanskje ikke akkurat lagt opp for småhunder (å leke med en diger brannslange er kanskje mye forlangt når hunden ikke klarer å gape over bl.a., men nå har jeg ikke gått MH selv, så skal ikke uttale meg ytterligere), men kan man kanskje bruke BPH som et alternativ om man ikke synes MH er passende? Det er delte meninger om gemyttet på rasen. Jeg tror det er viktig å se på mer enn bare hvordan hunden reagerer på ulike situasjoner. Det er helt ok å reagere på ukjente ting, skremmende ting osv osv. Men å avreagere er veldig viktig! Å kunne "riste det av seg" og fortsette med det man skal. De færreste ønsker seg en hund som flyr i beina på en "trussel", men at hunden kan varsle bør være greit. Det SKAL de jo. Jeg synes dvergpincheren er en ganske "sær" rase... De er ikke sammenlignbare med "vanlige familiehunder", men jeg tror likevel fokuset mer og mer retter seg mot at de skal kunne være allemannseie, og det helst uten at man skal måtte jobbe så hardt for det. Det er store individuelle forskjeller. Jeg har opplevd dem som ikke gjør annet enn å spille på lag (ikke så mange av dem), og dem som i aller høyeste grad tenker selv, og vil løse "problemer" på egenhånd. De som spiller på lag er latterlig enkle. De som tenker selv, og vurderer om det er verdt å samarbeide kontra å "fikse sjæl" er noe mere krevende. Ganske mye mere krevende :) Og hjelpes så morsomme de er! Når man er ferdig med å rive av seg håret, og ser verdien i at de er som de er, så har man grunnlaget for et vanvittig tett og fint samspill, og samarbeid. Gi og ta! Noe jeg tror er viktig at oppdrettere forteller en del om er at de søte valpene skal gjennom ulike faser, der man hos noen ikke vil merke stort til det som foregår i kroppen, mens hos andre vil det bli overtydelig. Det holder ikke å si "det er helt vanlig, det går over" til en fortvilt valpekjøper som opplever at verdens tryggeste, gladeste valp plutselig friker av alt mulig. Man bør ta seg tiden til å forklare hva som foregår i de ulike fasene, og hvordan man på best mulig måte skal komme seg gjennom dem :) Veldig mange oppdrettere har sett verdien i å sende med "Valpen flytter hjemmefra" (Linn Palm) i valpepakken. Boken er virkelig fin med tanke på hva man som ferskvalpeeier bør tenke på, og ta hensyn til. Ikke minst fordi den tydelig forteller at straff ikke er veien å gå. Jeg har stor tro på at det fineste samarbeidet vil man oppnå uten bruk av harde metoder. Så... jeg tror at skal man drive med avl så må man virkelig tenke gjennom hva man ønsker å bidra med for å forbedre. Hva er motivasjonen? Hvor er du villig til å fire på kravene? Og hvorfor firer du på akkurat det du firer på? Hva gjør du den dagen det "smeller"? Den dagen det dukker opp et sykdomstilfelle, og en veldig fortvilet valpekjøper? Hvordan har du egentlig forberedt deg? Jeg har valgt å legge ut noen åpne spørsmål når det kommer til noe jeg har mange tanker og meninger om.
Det er en grunn til at jeg velger å legge det åpent. Jeg ønsker svar uten noe ekstra "dilldall" av kategorien "ikke noe poeng, når det finnes enkelte som gjør sånn og sånn" (jeg kunne sitert sånn at det hadde blitt virkelig forståelig, men jeg velger å la være da det ikke KAN komme noe godt ut av det). Dessverre var timingen min virkelig på trynet... Så her sitter jeg da... og lager "bråk"? Ikke akkurat det jeg prøvde på, men det kommer nok an på øyet som ser. Hver og en som måtte lure er mer enn velkommen til å bare sende meg en melding :) Det er på facebook det skjer... Kaos og stormer, dratt så langt at man bare sitter og gaper. Og så blir man sint, direkte rasende faktisk, og lei seg, og aner ikke hva man skal si, for uansett hva man sier så blir det galt. Veldig lite pent av meg å beskylde en person for å være en forbanna struts... men jeg mente det, der og da. Fordi jeg så at EN person som vanlig ble sittende for å roe ned det som foregikk. Internt dette nå? Uforståelig? Det er Norsk Pinscherklubb som er temaet, facebookgruppa. HVER gang noen åpner kjeften, og det ikke gjelder gratulasjoner, så er man en "bråkmaker", uansett hvem man er (selv om det finnes noen som antageligvis er stemplet på livstid). Jeg SER at det til tider kan utvikle seg ganske stygt når noen spør, men helt ærlig tror jeg at det kan ha en viss betydning hvordan man blir møtt. Jeg har tenkt mye på dette, både da jeg hadde verv, og i ettertid. Og jeg tror også at det ligger mange "gravlagte" ting og ulmer, som elegant blir gravd opp igjen ved neste korsvei. Vi kan nok alle gå litt i oss selv når det kommer til "hvordan formulere seg", noe som er ganske så vanskelig til tider. Og i det øyeblikket sinne og frustrasjon overtar... da er egentlig slaget tapt. For man vinner ikke frem med noe, det eneste man oppnår er å bli idiotstempla av de som ikke skjønner hva man prøver å formidle, og så blir man stempla av resten som... "bråkmaker"... Jeg kommer kanskje en vakker dag til å melde min interesse igjen, for å ta på meg et verv. Men ikke nå. Jeg hadde en del oppgaver som jeg syntes var veldig givende, som jeg virkelig hadde det moro med (og som tok et stort innhugg i et fra før ganske stramt tidsskjema, og kombinert med en trafikkskade, så hadde jeg perioder der jeg faktisk ble i dårligere form). Jeg trakk meg av flere grunner... den koseligste grunnen er at det tok for mye av den lille tiden jeg har, og jeg fikk reaksjoner fra familien. Det jeg gjorde i det øyeblikket jeg slapp alt var å melde meg inn i en lokal hundeklubb, og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle la medlemskapet mitt i NPK stå ut året, eller bare slette det. Det står, og jeg har ikke bestemt meg for om det skal fornyes. En annen ting jeg tror burde vært oppklart er at jeg helt på egen hånd har tatt de valgene jeg har gjort. Det står ingen "lumsk" oppdretter bak meg og trekker i tråder. Jeg har litt inntrykk av at noen tror det, ut fra indirekte spørsmål jeg har fått (og noen direkte). Mitt høyeste ønske er mere åpenhet, og mulighet til å faktisk kunne diskutere ALT uten at det skal bli krangling på det tåpelige nivået som ble nådd i gruppa på facebook. Jeg skal holde kjeft nå jeg... Sikkert det beste. Bare dytte alt vekk, bagatellisere det man tror på. Og bare prise meg lykkelig for at jeg i det minste ikke er oppdretter...
Eller... har mista piffen fullstendig! Tar nesten ikke bilder, og brygger på en forkjølelse (og det skal være sagt; jeg er verre enn det verste mannfolket når det kommer til selvmedlidenhet når snørra renner!) Jeg hadde et par dager der alt var bare helt grusomt, og jeg var sinnsykt urolig i kroppen. Gikk bare rundt og trava... og det oste sikkert stress av meg. Jeg var bombesikker på at Yatzy var dausjuk, for hun trava rundt og peip, og til min store skrekk så tissa hun et par flekker inne også. Full krisealarm! Hakket før jeg styrta til veterinær. I det øyeblikket jeg roa ned, og ikke var helt på tuppa, så var hun helt som vanlig igjen. Jeg hadde to "åpenbaringer" da. Den ene var det faktum at jeg har klart knytte meg voldsomt til den lille basillen på veldig kort tid, til tross for at jeg ikke trodde jeg evna det lengre. Den andre var at "jøss, hun leser meg vanvittig godt". Og hun speiler. Det er det bare en hund som har gjort før henne... Jeg ser hva jeg har i vente, og jeg er halvveis avventende og halvveis "på hugget" for å være i forkant. Hun er en vanvittig spennende valp. Hun gir utrolig mye av seg selv, samtidig som hun virker noe kalkulerende. Hun er veldig oppmerksom, har en helt sprø god kontakt. Og så er hun likevel vanskelig å bestikke :D Pixie har jeg omsider slept med meg til veterinær for å røntge. Både HD og AD, men fordi hodet var litt under arma, så glemte jeg å bestille rekvisisjon på NKK, og må dermed vente på faktura. Som tydeligvis også er dyrere *sukke masse* Men regner nå med å ha resultatet sånn etterhvert, før jul om ikke annet, hehehehe. Hun reagerte annerledes på narkosen denne gangen enn tidligere Virka skikkelig uvel, og sikla som en st. bernhard. Hun må ha vært grusomt kvalm, for hun ville overhodet ikke ha mat den dagen. Aldri opplevd før (noe som vises), men kroppen hennes hadde neppe vondt av en dag uten. I tillegg var hun innmari støl den dagen, og bare sutra. Dagen etter var alt glemt, til og med stølheten (som jeg egentlig hadde forventa skulle sitte i noen dager). Neste hun skal gjennom er tannrens. Hun har fått litt tannstein på hjørnetennene, så nå er det nok til at de KAN rense vekk noe. Denne gangen ble jeg ikke ledd av, men ble belønnet med et måpende uttrykk da jeg sa at det var over to år siden hun fikk sin første, og hittil eneste tannrens. Har fått bekreftet (atter en gang) at hun har knallgode tenner til å være "småhund". STOLT!!!! Så blir det ny patellasjekk. Vil gjerne ha henne sjekka av noen som kan få resultatet registrert på Dogweb. Og når Yatzy skal øyelyses, så får Pix en ny sjekk i samme slengen. Har neppe noen hast riktig enda. Hun ble sjekka i juni i fjor. Gikk bananas da jeg kom i kontakt med ei som har eget firma og som syr hundesenger. De ser ut som "soveposer", men har oppstivet åpning. (Link på linkesiden!!!) Bestilte 8 stk. De er på vei nå, og jeg er fryktelig spent!
Yatzy skal få en, og så skal Se7en-kullet til Norwinstars få resten. Ollo & Johnny fikk 7 bebiser!!!! 4 røde hanner og 3 røde tisper ble født 10. september. Og de har fått verdens kuleste navn :D (De 7 dødssyndene med tilhørende demon) Norwinstars Lucifer Superbia Norwinstars Mammon Avaritia Norwinstars Asmodeus Luxuria Norwinstars Leviathan Invidia Norwinstars Beelzebub Gula Norwinstars Amon Ira Norwinstars Belphegor Acedia (Knabba et par bilder! De er så innmari skjønne!) Jeg har dessverre erfart nok sykdom og ulykke med hund til at jeg føler jeg kan si noe om hvor viktig det er med forsikring.
Da jeg fikk Smulen, i 2010, ble hun forsikret i Sparebank1. Kun fordi jeg var totalkunde, og de kunne tilby meg forsikring. Dyrt var det, og jeg leste ikke akkurat gjennom papirene... Så kom Pix, og jeg forsikret henne samme sted, men satte ned livsforsikringen på Smulen (og valgte også en lav på Pix) for å få ned prisen noe. Det viktigste for meg har hele veien vært å ha dekning for veterinærutgifter. Sommeren 2012 var første gang jeg brukte forsikringen. Smulen døde brått etter hoggormbitt, og ifht forsikringen gikk alt som det skulle. Spinn ble forsikret i Sparebank1 hun også, da hun kom til oss. Jeg skrudde da opp livsforsikringene på begge til maks, da jeg fant ut at det kostet litt å separatkremere etc. Så dukket det opp lyskebrokk. Ansett som medfødt, og dekkes ikke av forsikring. Midt oppi dette fikk Pix livmorbetennelse. Kastreringen ble dekket. Så kom runde to med lyskebrokkoperasjon på Spinn... Og så kom noe som var antatt allergi. Og som viste seg å være kjevemyositt. Ingen dekning for behandling etc., og på nyåret endret de reglene sine sånn at livsforsikringen heller ikke var gjeldende om hunden var kronisk syk. Kremeringen m.m. måtte tas på egen kappe da hun måtte avlives. Jeg byttet forsikringsselskap, flyttet Pix og Vega over til Agria, etter å ha snakket med dem om hva de faktisk dekker og ikke, og vilkår generelt. Stort pluss også at de har direkteoppgjør, sånn at man ikke nødvendigvis må legge ut mange tusen om noe skulle skje. Da Vega begynte å vise nevrologiske symptomer var forsikringen i aller høyeste grad god å ha. Helt til diagnosen viste at det var medfødt. Men vi fikk i det minste mulighet til å få utført tilstrekkelig med undersøkelser til å ha en sikker diagnose. Dessverre er livsforsikringen også hos Agria "ugyldig" om huden har noe medfødt. Da er det nemlig oppdretter som skal stå for erstatningen. Og har ikke oppdretter avlsforsikring i Agria, så dekker ikke forsikringene noe mer. Verdt å merke seg at det ved død uansett ikke vil erstattes mer enn inntil 6000,- gjennom avlsforsikring. Men videre behandling vil dekkes om oppdretter har avlsforsikring på tispa. Da Yatzy nå skulle forsikres gikk jeg gjennom forsikringsselskapene på nytt. Vurderte Gjensidige, men endte opp med å fortsette hos Agria. Gjensidige dekker visstnok medfødte ting (skjulte feil) uten krav til at det foreligger en egen avlsforsikring gjennom oppdretter, men disse vilkårene fikk jeg ikke tilsendt, og ergo kunne de på papiret ikke tilby noe bedre enn Agria. De koster i tillegg nesten 1000,- mer pr. år. Kikket med interesse på TV2 Hjelper deg da de testet forsikringer, og ble ikke overrasket over at Sparebank1 havnet på bunn. De har forferdelig dårlige vilkår. Og dekning. Gjensidige ble plassert foran Agria, mens DNB toppet lista (men de krever at du er totalkunde, noe som trekker ned). For meg ble testen likevel ikke annet enn en pekepinn, da de hadde satt en jakthund som referanse for priser og dekning. En av forskjellene på Agria og Gjensidige, som jeg merket meg spesielt var at Agria hadde betraktelig bedre dekning på undersøkelser som CT, MR m.m. De krever forhåndsgodkjenning, og har ikke satt et "inntil kr." beløp på tjenesten man kan få dekket. Dette ville utgjort enorme summer for oss om vi hadde hatt Gjensidige da Vega måtte ha CT. Ved å tegne Spesialforsikring hos Agria får du dekket en god del tilleggstjenester, til en lav sum. Eneste risken JEG ser ved å velge Agria foran Gjensidige er om valpen/hunden har en medfødt lidelse (om oppdretter ikke bruker Agria). Det som gjør ting vanskelig er at en hund er en "ting", en salgsvare. Og det er forventet at man skal tyne maks ut av oppdretter om det skulle foreligge feil på "varen". Jeg skal juble den dagen lovene omskrives ifht. dette. Jeg har nå hatt to hunder som har hatt sjeldne sykdommer/lidelser. Uansett.... Har du ikke særs god økonomi, eventuelt et kredittkort med høy dekning, så anbefaler jeg virkelig å bruke et par hundre pr. mnd. på å forsikre hunden! Legger ved linker til "topp 3" ifht. TV2 Hjelper deg :) Noen ganger blir det sånn i livet at man må la sin elskede firbeinte gå.
Jeg sitter selv med en elsket firbeint, som noen andre har elsket før meg. Jeg kunne ikke tenkt meg å gi slipp, men det er aldri noen garanti i livet for at alt blir som man har tenkt. Det er noe både jeg, og andre bør tenke på før man fordømmer. Det ligger ute en hel drøss med hunder på finn.no, som selges billig eller gis bort, fordi eier har sett seg nødt til det/ønsker det. Hva er egentlig en ”akseptabel grunn” til å omplassere? Skal man alltid velge hunden? Uansett årsak? Tenkt scenario 1: NN har kjøpt seg sin første hund. Lykken er fullkommen! Det gikk kanskje litt fort i svingene, og lite ble sjekket på forhånd. Men valpen var jo så nydelig. I løpet av det neste året innser NN at dette var å ta seg vann over hodet. Hunden blir lagt ut til omplassering, og NN leter etter noen som kanskje kan takle utfordringene hunden har utviklet seg til å bli. Det MÅ jo finnes et menneske der ute som kan gi hunden det den trenger? Tenkt scenario 2: NN er på leting etter den perfekte hunden å trene og konkurrere med. Det har tatt tid, men endelig! Endelig dukket det opp en kombinasjon som passet! Tiden går, og selv med mye trening (og kurs?) så kommer de ingen vei. NN ønsket jo å konkurrere. Og har innsett at det ikke vil bli som tenkt med denne hunden. Kanskje er det kjemien som ikke er riktig for et sånt samarbeid? Her har det aldri vært snakk om å ikke elske hunden, men et sterkt ønske om å JOBBE med hund. Litt ut over det en ”vanlig” hundeeier vil. Tanken om å omplassere er vekket… Tenkt scenario 3: NN er oppdretter. Har hunder hjemme, og ute på fôr. For å kunne holde på med sin hobby/lidenskap så må antallet hunder være til å leve med. De skal jo ha sitt de også. Det vanskelige valget er ”hvem må gå?”. Den lovende importen? Den lovende valpen? Tispen som har hatt sine kull? Unghunden som ikke skal gå i avl likevel? Det vanskelige valget… Tenkt scenario 4: NN har hatt hund i flere år. Og så en dag, helt ut av det blå dukker allergien opp. Enten hos NN, eller andre i husstanden. Etter å ha prøvd å medisinere symptomene innser NN at dette ikke går. Og katastrofen er et faktum. Hunden som alle er så glad i leter nå etter ny eier… Kunne nok tatt med en hel haug med tenkte scenarioer, men poenget er vel egentlig bare: Hvem er vi, som sitter og kikker på annonser, som kan dømme det vi ser? De finnes helt klart mennesker som feriedumper dyrene sine, hvor trist det enn er. Men de finnes også de som underveis i livet har en eller annen endring som spiller inn. Som kanskje ikke kunne forutses, eller kanskje det var en kalkulert ”risiko”. Det finnes dårlig formulerte annonser, det finnes godt formulerte annonser. Det finnes hunder som trenger en roligere hverdag, det finnes hunder som trenger mer innhold i hverdagen. Det finnes en hund for de fleste. Det finnes uønskede hunder, og det finnes hunder som er sterkt ønsket. Likevel er det ikke alltid det blir som tenkt. Kanskje er det den uønskede hunden som trekker det lengste strået til sist. Det er ikke lett å si. Det vil alltid være noen som tar lett på å anskaffe seg hund, for så å omplassere. Og det vil alltid være noen som med stor sorg må finne et nytt hjem til sin kjære firbeinte venn. Har vi rett til å dømme? Jeg har hatt min omplasserte hund i litt over to år nå. Gud hjelpe den hunden er sær! Men hun har blitt en del av oss, hun passer godt inn i min sære familie. Hun var en elsket hund da hun kom, og hun er ikke mindre elsket nå. Hun lever livet som turhund. Det finnes lite ”treningskjemi”, men ”turkjemi” derimot, det finnes i bøtter og spann! Hun har en fantastisk artig personlighet, og er tidvis så hard å motivere at hun har statusen ”tur- og familiehund”. Vi trener på enkle hverdagslydighetsting, og intet mer. Og vi lykkes best når vi er ute på tur, og bare nyter å gå i stillhet uten krav. For DA er rette tidspunktet til å stille kravene. Det er her vi lykkes! Fordi vi samhandler, og kravene ikke blir så ”alvorlige”. Vi leker oss gjennom det. Vel… det var min erfaring. Andre har nok erfart helt andre ting, og noen kanskje detsamme. Vi har alle våre grunner til å ha hund. Noen pga. ambisjoner, andre pga. kosen det innebærer. Er det ene mer riktig enn det andre? Jeg kan ikke fordra annonser der det står en frist, ”ellers blir hunden avlivet”. Jeg misliker sterkt planlagt blandingsavl der det ikke finnes noe mål og mening. Gjelder i og for seg all avl som ikke har en form for formål. Det flyter over av hunder som trenger en ny eier. Jeg synes det er litt leit å se at en del velger å hente hunder fra omplasseringssentre i utlandet, når det så tydelig er mer enn nok å velge i her hjemme. Men det er valg man må ta selv. Jeg har ingen rett til å dømme, selv om jeg tidvis ramler i fella. Sånn er det bare, og sånn er det nok for mange. Vi er bare mennesker. Og noen ganger flyter følelsene over. Jeg bare tror at alle og enhver bør ha i bakhodet at det ikke trenger å være så ”lett” som det kan se ut. Bare ut fra en kort annonse. Er det noe bedre å vite at krematoriene har sin største arbeidsmengde i ferier og høytider? For det er dessverre et faktum. Og i enkelte tilfeller er det kanskje det beste for dyret å slippe å vente på den rette eieren? Fordi det finnes for få som har kunnskapen til å hjelpe, og samtidig har kapasitet. Der er ganske mange ting i hverdagen jeg stort sett sier at vi ikke trener på.
Men når sant skal sies så lærer hundene seg mange ting som vi ikke trener på, fordi vi faktisk gjør det likevel. Vega har jeg bevisst ikke lært seg å sitte på kommando, for jeg fant ut med Smulen at å si SITT og STÅ som regel ble tatt for å være SITT i det øyeblikket hun hørte S-lyden. Da ei som var på besøk (noen år tilbake) oppdaga at Smurfen kunne håndtegn for SITT, begynte jeg å bruke dette i stor grad. Og dette har nå Vega også begynt å snappe opp. Helt uten at jeg har gått inn for å lære henne det. Det er et par av min oppdretters hunder som kan dette også nå... hehehe Av verbale kommandoer kan hun STÅ og BLI (sistnevnte kombinert med håndtegn), men det er bare BLI som sitter så godt som spikret. Jeg bruker det alltid når vi skal noe, på tur ut døra. Og det er en veldig praktisk ting for meg at de kan. For jeg foretrekker å ta hundene ut i bilen helt sist (om de skal være med). Og det er en veldig fin ting når vi har besøk som skal dra, for jeg vil jo ikke ha hundene løpende rundt i nabolaget fordi de smetter ut døra. Innkalling har vært en naturlig del hele veien, og trenes inn med lek (og gjerne godisbelønning). Det er veldig viktig for meg å ha en god innkalling, for da er det lettere å stole på hundene når de slippes (i motsatt fall blir de ikke sluppet, så enkelt er det). Men jeg tenker nesten aldri or at det er trening vi driver med. Det er en så naturlig del av hverdagen at det ikke føles som trening. Men Smulen var jeg ganske stressa over alt jeg følte jeg måtte trene på, og samvittigheten gnog fordi jeg ikke trente nok. Men jeg gjorde jo det, om jeg ser tilbake. Jeg har ikke samme hundehold som en som trener aktivt og målrettet flere ganger i uka. Mitt hundehold er basert på å trene uten å trene. Selv om jeg nå ønsker å trene organisert, for å lære mer selv, sammen med hundene. Jeg vil gjerne lære litt hvertfall, av konkurransebasert lydighet. Ikke for å konkurrere men for å kunne bruke det aktivt i hverdagen. Og da for å plukke ut de tingene jeg finner fornuftig å kunne, eller bare spennende og morsomt. Blodspor har jeg lyst å lære "skikkelig", for dette er noe jeg faktisk kunne tenkt å konkurrere i. Prøve å gå for et Viltsporchampionat, eller godkjent ettersøkshund. Å jobbe mot et mål, ha noe å strekke seg mot. Skulle jeg finne på å ta jegerprøven en vakker dag (det er noe jeg ønsker å gjøre før jeg blir pensjonist hvertfall), så vil det nok dukke opp en litt annen type hund i flokken. Men dette er ganske langt frem i tid. En type tanke som bare suser forbi til tider. Å gå pent i bånd.... Det er, tro det eller ei, faktisk helt mulig å få en hund som går fint i bånd uten å trene seg i hjel, og bruke enormt mye tid. Ikke trenger man halsbånd for å få til kunststykket heller. Nå snakker jeg ikke om FOT eller FVF (fri ved fot), men å gå uten at båndet er så stramt at man er redd hunden skal ødelegge seg. Nøkkelen her har vært bruk av sele. Og innlært kommando for å trekke. Halsbånd er for meg en praktisk ting å henge ID-tags i, om hunden skal være løs... Kun for å få mest mulig av kroppen "fri". Ikke fordi selene jeg bruker hemmer dem på noen som helst måte. Bare for å gi en form for tegn på at "nå har du lov, nå kan du løpe litt på egen hånd". Og jeg merker en forskjell. Dette er noe de lærer seg helt selv. Hvilke krav som stilles, og når. De får likevel ganske ofte samme "tilbudet" når de har på sele, men da legger jeg opp til an båndtur med noe løsslipp. Hovedfokuset er å gå i bånd. Når jeg har mine i bånd, så snakker vi om et kobbel på rundt 2 meter, minimum. Og jeg har dem som regel koblet i Baggenbeltet mitt. Jeg har også laget egne turkobbel, som er på ca. 3-4 meter (vil jeg tro, uten å ha målt), og disse foretrekker jeg som regel. Det gir hundene en grei radius, og meg full kontroll. Ikke er jeg redd for disse koblene heller, så om jeg ikke vil ha dem helt løse, så kan de brukes som langline. Jeg har helt sluttet å bruke de gummierte linene på 15 meter. Det ene har jeg klippet av, midt på. De kommer nok ikke til nytte igjen før vi begynner å trene spor. Hvorfor jeg begynte å tenke på dette nå? Fordi jeg ser rundtomkring, og jeg hører... om folk som sliter med det ene og det andre i treningen, og jeg har selv vært der en gang. At jeg bekymret meg veldig fordi jeg ikke klarte å lære bort noe, fordi hunden ikke ble lydig fort nok... osv osv. Men så har jeg også sett underveis, at om man senker skuldrene, og leker mer. Legger den alvorlige masken igjen hjemme... så løsner ting, og man får til et mye bedre samarbeid, uten at man i starten helt vet hvorfor. Og så oppdager man at man faktisk har trent en hel masse, uten å ha trent.... ;) |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|