0 Comments
Atferd... Under er deler av beskrivelsene til de tre pinscherrasene, samt en schnauzer. Så er spørsmålet: hva legges i beskrivelsene? De årene jeg har hatt dvergpinscher har det vært høyt fokus på mentaliteten på rasen. Noen mener den er jevnt over god, andre mener det er dårligere stilt. Redsel har det vært mye snakk om. Det som er genetisk er spesielt interessant. Men når og hvordan vet man at en hund har genetisk frykt? Når ser man det? Er det der allerede fra valpekassa, eller kan det dukke opp senere? Begge deler? Hva er "tillært" (diverse atferdsmønstre, som f.eks. utagering m.m.)? Og hva gjøres ifht. å avle på de beste individene gemyttmessig? Hvor "skarpe" skal man tillate dem å være? Og hvilken balanse skal man strebe etter ifht. de iboende egenskapene i rasens opprinnelse, kontra ønsket om en familiehund som er for alle? Jeg føler at rasen kanskje ikke er den beste ifht. å "feile" med. De lærer for raskt, og de etablerer uvaner fortere enn man klarer å tenke at man kanskje har gjort en "feil" et sted. Man kan tulle det til ganske kjapt. Som oftest er det mulig å rette opp i, man bare lager seg litt ekstra jobb og hodebry. Å være konsekvent er nok det smarteste man kan være. Og en av de tingene man ofte sklir litt ut på. Og vips står man der med tulleatferd man ikke aner hvor kom fra. I avl er det viktig å se på helheten, også ifht. gemyttet. Og gemyttet, sammen med helse, bør i mine øyne veie betraktelig tyngre enn antall sløyfer/plasseringer på utstilling. Klarer man å se om hunden er bygget riktig utfra standarden så er mye gjort. Utstillinger gir også en pekepinn på hundens sterke og svake sider. Og her tenker jeg kritikken sier mer enn plasseringen. Tilbake til atferd... Mennesker er forskjellige. Vi leser det som er mulig å tolke på forskjellig måte, og vi er forskjellge i hva vi ønsker og foretrekker når vi velger rase og individ. Noen verdsetter vaktegenskapene (som også gir en lavere terskel for å varsle/bjeffe), andre ønsker dette så dempet som mulig. Noen setter pris på at hunden er reservert mot fremmede, mens andre helst vil ha en hund som elsker alt og alle. I en gammel hundebok fant jeg et kort lite avsnitt om dvergpinscheren. Det var slettes ikke mange setningene om rasen, men de hadde fått med at tendensen til å nappe og bite i buksebein i aller høyeste grad var tilstede, og måtte trenes vekk. I dag vil ikke dette stå noe sted. Det er ikke meningen at de skal ha denne typen atferd. Og det var det nok ikke før i tiden heller. Men jeg tviler ikke på at de kan ha vært skarpere før. Eller at forfatteren kan ha møtt på noen "morsomme" individer. Det er uansett ikke noe man ønsker at en familiehund skal bedrive tiden med. Glem alle tanker om en familiehund som stues på plassen sin under trappa, og som blir liggende der alene i timevis og trives med det. Dvergpinscheren er med deg i hverdagen, og vil ikke like seg om den ikke blir inkludert i familien. De er rolige og fine inne, om de har fått mosjon og mental stimuli. Og de tar virkelig ikke opp all verdens med plass i sofakroken, om de får lov til å ligge der da. Uforferdet, våken, sta og lojal, meget temperamentsfull. I alle henseende en utmerket familiehund. Livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk. Intelligent og utholdende gjør den til en velegnet familie- og vakthund. Livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk, en velegnet familie- og selskapshund. Intelligent, uforferdet, utholdenhet og årvåkenhet gjør den til en velegnet familiehund, så vel som vakthund, som også egner seg godt i en liten bolig. Når fårikålkjøttet kommer i butikkene på høsten er det duket for fest!
Både for oss tobeinte, som koker kjøttet sammen med kål, og for de firbeinte som får den råe versjonen. Når kilosprisen er nede i rundt 30,- sier det seg selv at det ikke er dyrt å fôre rått. Har man fryseplass så hamstrer man! Og like etter kommer nok et par kjøttslag til samme pris. Ribbe og kalkun. Ribba kan man få enda billigere etter jul, så her er det bare å raske med seg det man finner. Synes man det er litt skummelt å komponere en komplett diett til hunden, så finnes det gode alternativer i både Vom og hundemat og Provit. Da slipper man å bekymre seg for eventuelle mangler, og man kan gi kjøtt i tillegg. Bor man litt i utkanten, og ikke har tilgang på innmat (nyrer etc.) utover lever på enkelt vis, kan de vitaminiserte produktene man får på bl.a. dyrebutikk være kjekke å delfôre med (et par linker nederst i innlegget). Kjenner man noen som jakter, så kan man være heldig å få tak i vilt (gratis avskjær etc.). Året rundt er kylling vinger og kyllingklubber noe man finner til lav pris. Det eneste man skal være obs på er at enkelte produkter blir badet i saltlake før de havner i poser i frysedisken. Styr unna disse, og velg heller de som ikke er saltet. Det samme gjelder koteletter. Og!!!! Og dette er viktig!!!!! Når du selv lager mat, før du hiver deg i gang med krydring av rene råvarer... Ta vare på avskjæret til hundene :) Gi det som snacks, eller som måltid (alt ettersom hvor mye avskjær det blir, og hvor mye mat hunden skal ha). Har hatt besøk av 5 av de 7 dødssyndene (hihihi). Heldig for meg så var alle tispevalpene satt ut på fôr, så jeg slapp å bli ekstremt fysen på valp ;) Men jeg skal innrømme at jeg falt pladask for lille Blå. Som artig nok ikke skal flytte så innmari langt unna oss. Er bare "grønn" og "rød" som ikke har fått nye hjem enda. "Rød" selges med avlsavtale. Kontaktinfo til Marian (kennel Norwinstars) er å finne på www.norwinstars.com Valpepakka er aldeles fabelaktig! Inneholder i bunn og grunn alt du trenger for en god start (og litt til), foruten matskåler og transportbur. Boka "Valpen flytter hjemmefra", klosaks fra Millers, sele, kobbel på 2 meter, fôrpakke fra Royal Canin, godbiter, aktivitetsball, leker, pledd, handduk, sovepose (fra PetPizzaz i USA) m.m.
Jeg er en av dem som ikke bruker bur til hundene mine, foruten i bilen.
Det har likevel skjedd at hundene har havna der. Fordi jeg har "gitt opp" et øyeblikk. Fordi JEG har kjent på behovet for en pause ;) For mitt velbefinnende i bunn og grunn. Det skal mye til for at jeg faktisk henter frem en av de mindre dekorative plastkassene. De blir satt i bod, og så er det å huske hvilken... Et av dem er brukt som "trapp" for å komme seg opp i senga vår . *glise litt* Akkurat rette høyden, selv om det ser mindre pent ut... Vega ble plassert i kompostgrinder eller bur innimellom når jeg vaska. Hun var i overkant ivrig på moppen. DEN var morsom den ;) Yatzy havna i bur en halvtime nå nylig. Vi passa en hund for en liten stund siden, og hun tok helt av første kvelden. Jeg ble til slutt lei, og vips satt hun en liten stund i bur. Den gangen Smulen sleit med innbilt hadde jeg behov for bur. Det var eneste måten jeg klarte å skille henne og Pix de gangene det smalt. Å skyve dem fra hverandre hjalp bare ikke. To jevngamle tisper, der en av dem var fryktelig hormonell... dårlig kombinasjon. Den ene perioden vi var gjennom var rett og slett grusom. Jeg kan altså ikke si at jeg ALDRI bruker bur. Men det skjer faktisk ikke ofte. Og de gangene det har skjedd har jeg vurder det sånn at det var til det beste. Det kunne vært det enkleste også, om jeg hadde vært kjappere med å finne frem bur. Men jeg gjør mitt ytterste for å unngå det. Da jeg fikk Smulen visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle løse "hjemme alene" delen av hundeholdet. Det var ei uke til skolens ferie startet, og min egen ferie startet et par uker etter det igjen. Smulen var burtrent, og den første uka hennes i nytt hjem var hun faktisk i bur mens vi var på skole og jobb. Ungene var først hjemme, og de slapp henne ut når de kom hjem. Samvittigheten min var svart... For hun sov i bur på natta... i starten. (Dette endret seg raskt. Hun endte i senga vår rimelig kjapt) Så fikk de ferie, og Smulen ble satt i bur da vi voksne dro på jobb, og så slapp ungene henne ut da de sto opp, et par timer senere. Da jeg fikk ferie var det så og si slutt på burbruk. Fremdeles kunne hun bli satt inn der om vi alle skulle på butikken etc., men hun var stort sett med, i bilen (har alltid brukt bur i bilen, naturlig nok). Da ferien vår var over hadde jeg vondt for å bruke bur. Så da vi voksne begynte på jobb igjen lot vi buret bare stå. Smulen var sammen med ungene. Og da de begynte på skolen var vi ganske spente på hvordan det ville gå å ikke ha henne i bur, for da var det rett og slett utenkelig å sette henne inn der. Hun kunne fint finne på å legge seg i buret selv. Døra sto alltid åpen. Men det som faktisk skjedde da hun fikk velge dette selv var at hun la seg i senga vår. Hver gang vi gikk ut døra uten henne løp hun inn på soverommet og la seg i fotenden. De var uten unntak varmt i senga da vi kom hjem, hver dag. Selv om vi alltid ble møtt i døra av en meget lykkelig liten hund. Hun ødela aldri noe når hun var alene. De få tingene hun tygga på gjorde hun faktisk mens vi var hjemme ;) Så kom Pix. Hun slapp bur fra dag en (foruten en periode, nevnt over). Og hun, som Smulen, inntok senga vår. Da Smulen døde, og Spinn flytta inn, så kom aldri bur opp som noe tema. Og Spinn inntok fotenden, sammen med Pix. Vega sov i hundeseng nedenfor senga helt i starten, men ikke så lenge ;) Og Yatzy har altså egen "trapp" opp. Hun er så lita at hun kommer seg ikke opp selv uten hjelp. Samtlige hunder har valgt soverommet som oppholdssted når huset ellers er tomt. Er jeg borte, så får jeg likevel beskjed om at "hundene har stort sett ligget på rommet" når jeg kommer hjem. Med Yatzy i hus har vi blitt flinkere til å rydde vekk sko m.m. før vi drar. Hun koser seg nemlig med å hente dem opp i senga.... men hun tygger ikke på dem. Har funnet fjernkontroller m.m. oppi senga også. Uten tannmerker, men ingen tvil om hvem synderen er. Hun liker meget godt å gå å bære på ting, og om hun kan samle dem et sted, så er lykken fullkommen. Bare litt kjedelig å sove i et "grustak", hehehe. Jeg trenger egentlig ikke bur i hverdagen. Men en og annen gang har det vært godt å ha det likevel. Ikke fordi jeg tror det nødvendigvis er best for hundene. Men kanskje er det det likevel, siden JEG en gang iblant kjenner på behovet. En småsur, sliten og stresset eier er det vel ingen hunder som synes er noe kjekt. Alternativet kan også være å sette opp kompostgrinder, eller sette sele og bånd på hunden. Jeg har alltid hatt dette i bakhodet, men ikke brukt det noe mer enn bur. Hadde en helg for et par år siden der halsbånd var på mesteparten av helga. Vi trente på "gå å legg deg". Jeg har dessverre latt denne kommandoen få skli ut, så den eksisterer knapt lengre... Men den ble innlært på ei helg, og den satt godt helt til den ikke ble brukt mer. Nå sitter den bare delvis, og jeg forventer heller ikke mer (jeg har ikke vært flink å oppretthode, siden Pix pleier å gjøre sånt av seg selv for det meste). Har du behov for å bruke bur, av ulike grunner, så kan det være greit å trene dette inn på en positiv og morsom måte. Søk på "crate games" på YouTube f.eks. for gode idèer til treningen. Eller ta en kikk på et av hundeforumene. Der vil det finnes mage tråder om nettopp burbruk og burtre Et par av mine alternativer til soveplasser for hundene :) |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|