I slutten av juni, på min daglige runde på finn.no, falt blikket mitt på Naya. Hun skulle omplasseres fra et hundepensjonat, og det ble presisert at bakgrunnen var ukjent. Hun var antatt å være 3-4 år gammel. Etter å ha kikka på annonsa noen dager, avtalte jeg å hilse på. Jeg vet ikke helt hva som gjorde det, men det var noe... Jeg tok med hundene, og dro for å hilse. Tok Shiri med inn på pensjonatet, og hun fikk også hilse på. Shiri ble rimelig overveldet av omgivelsene,og pyset seg skikkelig. Det var likevel tydelig at det ikke var noen problemer dem mellom. Det var noe med blikket, og kontakten hun tilbød. Hun traff meg så det smalt i hjertet, skulle jeg innse i løpet av de neste dagene. Jeg tenkte i et døgn, før jeg sa fra at jeg ikke kunne... ikke mens Pix enda var her. Det ville ikke blitt riktig. Sa også fra at jeg ville se etter henne når tiden ble rett, og jeg sjekka faktisk finn hver bidige dag. Innså at jeg mest sannsynlig hadde mista sjansen, og jeg skjønte ikke hvorfor jeg syntes det var så trist. Så kom tiden for Pix, og jeg sendte ny mail. Til alt hell var Naya fremdeles tilgjengelig, og hun skulle få flytte til oss. Shiri hadde fått noen dager som alenehund, noe hun ikke helt satte pris på, men det var nødvendig for oss alle. 1. august tok jeg med meg Shiri for å hente Naya. Fikk satt inn ekstra bur i bilen, og Naya hata det. Heldigvis var ikke kjøreturen hjem så lang, for hun gråt og kava seg greit opp. Da vi senere på dagen skulle til veterinær, for chip, vaksine, pass og ormekur, satte jeg henne inn sammen med Shiri, og håpa jeg hadde lest dynamikken dem mellom rett. Det gikk veldig mye bedre. Litt sutring med det samme, men mye roligere enn ved henting. Hos veterinæren viste hun seg frem som en særs stødig og rolig hund. Hun stø fjellstøtt da chipen ble satt, og imponerte stort. Hun viste seg også å være yngre enn antatt, og alderen ble satt til ca 2 år, og fikk fødselsdato på hentedag. Dette var en bitteliten strek i regninga for meg, som ikke hadde tenkt å ha to jevngamle hunder, men sånn ble det. Det lille jeg vet om fortiden til Naya, står i omplasseringsvedtaket fra politiet. Det er trist lesing, selv om det sikkert kunne vært verre. Hun ble mistet, og funnet og hentet. Så ble hun mistet og funnet, men ikke hentet, bare tre dager senere. Grunnen vet jeg ikke, og kommer nok heller aldri til å finne ut av. Jeg har sett etter brister, av en sånn art at man fanger det opp tidlig, men ikke funnet noe å sette fingeren på. Det virker foreløpig ikke heller som det er trøblete å være alene hjemme (nå er de jo to, så hvem vet hvordan hun er helt alene), så hva som har gjort at hun ikke ble henta er for meg et mysterium. Jeg hadde ikke sett for meg at denne første uka skulle gå så greit som den har gjort, virkelig ikke! Ser jo at hun gradvis slår seg mer til ro, men hun har faktisk forbløffet fra dag en, med å ta omveltninga så innmari godt. Hun er veldig voksen ifht Shiri, så i oppførsel er jeg helt med på at hun er eldre enn hun er. Roen hun utstråler er helt nydelig, selv om jeg tror noe er en form for avventing. Tipper vi vil få se mange flere sider i månedene som kommer, og håper det er en overvekt av positivt. Hun ble kalt Naya, fordi betydningen av navnet er bølge. Passer godt til ei blåøyd frøken, som kom rekende med tidevannet.
0 Comments
26. juli fikk Pixie omsider hvile, etter nesten et år med utredning.
Den siste tiden ble hun smertelindret, og klarte stadig mindre. Det starta i august i fjor, med halsinfeksjon og lymfer som hovnet voldsomt opp. Det ble fastslått at hun hadde lang, bløt gane, men at dette kun påvirket minimalt (var nok grunnen til snorking bl.a., men var ikke av en sånn art at man burde operere). Hun var gjennom bronkoskopi, og det ble tatt hyppige røntgenbilder, fordi det var stadige endringer i lymfesystemet. Det neste året ble preget av pusteproblemer, lymfer som ga indikasjoner om kreft (noe som ble avkreftet to ganger, og sist av spesialist/onkolog), sår på tunga som såvidt grodde før de blusset opp igjen, kronisk bronkitt, manisk spising/slikking av gulv/bakke/gardiner m.m., og en form som endret seg voldsomt de siste månedene. På slutten klarte hun i høyden å gå lufteturer på et par km. Lille kråka, som alltid elska lange turer (så fremst været var kråkevennlig da) hang ikke lengre med. Hun begynte å gjøre fra seg inne, og hun hadde det veldig trasig når hun ble satt igjen hjemme, fordi hun ikke klarte å gå tur. Vi gikk til en ny veterinær, for å få "friske øyne" til å se på både historikken og henne. Etter å ha tatt enda flere tester, som alle kom tilbake uten funn, var det ikke mer å gjøre. Atferden endret seg i takt med smerter og ubehag, forståelig nok. Det var vanskelig å håndtere, men den siste tiden, da hun fikk både neurontin og metacam, hadde hun det mye bedre. Og utageringen roet seg. Pixie ble åtte og et halvt år gammel. Hun bodde hos oss fra hun var litt over året. Hun var en veldig spesiell liten hund, og hun skilte seg godt ut fra de andre dvergpinscherne vi har hatt. Hun var kosete og god, og hun var snill og tålmodig. Hun var også en solid bråkebøtte når hun mente det var på sin plass, og hun jaktet heller syklister enn rådyr. Hun hadde fryktelig mange meninger, om det meste. Disse meningene var hun veldig tydelig på, slik at man ikke kunne unngå å få med seg hva hun mente om saken. Hun hadde ufattelig mange ansiktsuttrykk, og mange varianter av snurt, furt og misfornøyd. Hun syntes kameraet mitt var en fordømt uting, og ødela mer enn gjerne potensielt fine bilder med å stå å gaule. Hun krølla halen på en spesiell måte de gangene hun var oppjaga eller opprør, og logret med verdens søteste snurr. Alle de morsommene særegenhetene vil alltid savnes og huskes. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|