26. juli fikk Pixie omsider hvile, etter nesten et år med utredning.
Den siste tiden ble hun smertelindret, og klarte stadig mindre. Det starta i august i fjor, med halsinfeksjon og lymfer som hovnet voldsomt opp. Det ble fastslått at hun hadde lang, bløt gane, men at dette kun påvirket minimalt (var nok grunnen til snorking bl.a., men var ikke av en sånn art at man burde operere). Hun var gjennom bronkoskopi, og det ble tatt hyppige røntgenbilder, fordi det var stadige endringer i lymfesystemet. Det neste året ble preget av pusteproblemer, lymfer som ga indikasjoner om kreft (noe som ble avkreftet to ganger, og sist av spesialist/onkolog), sår på tunga som såvidt grodde før de blusset opp igjen, kronisk bronkitt, manisk spising/slikking av gulv/bakke/gardiner m.m., og en form som endret seg voldsomt de siste månedene. På slutten klarte hun i høyden å gå lufteturer på et par km. Lille kråka, som alltid elska lange turer (så fremst været var kråkevennlig da) hang ikke lengre med. Hun begynte å gjøre fra seg inne, og hun hadde det veldig trasig når hun ble satt igjen hjemme, fordi hun ikke klarte å gå tur. Vi gikk til en ny veterinær, for å få "friske øyne" til å se på både historikken og henne. Etter å ha tatt enda flere tester, som alle kom tilbake uten funn, var det ikke mer å gjøre. Atferden endret seg i takt med smerter og ubehag, forståelig nok. Det var vanskelig å håndtere, men den siste tiden, da hun fikk både neurontin og metacam, hadde hun det mye bedre. Og utageringen roet seg. Pixie ble åtte og et halvt år gammel. Hun bodde hos oss fra hun var litt over året. Hun var en veldig spesiell liten hund, og hun skilte seg godt ut fra de andre dvergpinscherne vi har hatt. Hun var kosete og god, og hun var snill og tålmodig. Hun var også en solid bråkebøtte når hun mente det var på sin plass, og hun jaktet heller syklister enn rådyr. Hun hadde fryktelig mange meninger, om det meste. Disse meningene var hun veldig tydelig på, slik at man ikke kunne unngå å få med seg hva hun mente om saken. Hun hadde ufattelig mange ansiktsuttrykk, og mange varianter av snurt, furt og misfornøyd. Hun syntes kameraet mitt var en fordømt uting, og ødela mer enn gjerne potensielt fine bilder med å stå å gaule. Hun krølla halen på en spesiell måte de gangene hun var oppjaga eller opprør, og logret med verdens søteste snurr. Alle de morsommene særegenhetene vil alltid savnes og huskes.
0 Comments
Den røde fare fyller 7 år i dag!
Starta dagen med litt frokost, og påfølgende osteterninger. Så tok vi med oss et helt lass med sånne terninger ut i skogen. Der gikk vi en liten runde sammen med Noldus m/ slave. Veldig kjekt, men også godt å komme inn i varmen igjen (Pix lider av "hatervinter" og jeg har vært sjuk i ei uke nå). Året som har gått har vært fullt av hindre i ulike høyder. Noen har vi skritta over, mens andre har vi bortimot tatt rennafart, knipholdt oss fast, og klatra for livet over. Men heldigvis har vi kommet over dem alle. Med litt hell (hva nå enn det er...) så blir det færre i året som kommer. En ting er hvertfall sikkert; man lærer av disse hindrene. Yatzy har operert begge knærne i året som var, og opptreningen gikk veldig bra. Dessverre har vi funnet påbegynte forkalkninger i ryggen hennes, som må følges med på fremover. Ellers har pels og poter ikke vært særlig bra i høst. Som året før ble pelsen tynn og matt da høsten slo inn for fullt, men i starten var hun kløfri, og virket derfor likevel bedre. På senhøsten var hun så tynnpelset at hun var mer grå enn sort, med unntak på ryggen. Så begynte potene å krangle. De "smuldret opp" under, og hun fikk sopp mellom tærne. Etter noen dager med soppbehandling dro vi til dermatolog for å få hjelp med tredeputene. Vi satte igang et smøreregime, og etter en ukes tid så vi stor forskjell. Til det bedre. Nå holdes dette i sjakk med potekrem. Fant i samme slengen ut at hårrøttene er i "dvale", noe som er grunnen til den tynne pelsen. Pelsen slites ned, men det vokser ikke ut ny... Forhåpentligvis begynner den å vokse igjen snart.
Er det en ting dvergpinschere er fryktelig gode på, så er det å legge seg i sola for å grilles.
Til tross for at temperaturen ikke har vært så altfor høy, har vi hatt det veldig varmt og godt på terrassen. Dette vet Pix å utnytte! Hun har heldigvis vett nok til å flytte på seg når hun blir så varm at hun begynner å pese, men rett før hun kommer dit er hun et skue.... 18.04.15
Kråka har gitt meg mange grå hår all den tid hun har bodd her. Det ene øyeblikket har jeg vært bombesikker på at hun er redd store hunder, og i det neste har jeg tenkt at hun bare finner det ufattelig festlig å lage spetakkel. I dag fikk jeg se henne i "det festlige hjørnet", om man nå kan kalle det det. Ute på tur fikk hun hilse på to store hunder hun har møtt før (en gang løs, gikk ganske greit og en gang i bånd hvor hun hylte og bar seg, på god avstand). Hun var løs, og hun gjorde et redelig forsøk på å skremme dem vekk. Hun ble ignorert... Og etter å ha gått med ståpels fra nakken til halefestet i noen lange minutter var hun ferdig med fjaset. Redd kan man ikke beskylde henne for å være. Men hun er ikke så smart i fremtoningen sin, størrelsen i betraktning. Dessverre møter vi tidvis hunder som mer enn gjerne svarer når hun setter igang (eller starter det hele), så det går litt opp og ned dette her. Men det trenes! Og tullet skal vekk! Om jeg så skal bruke resten av livet hennes på det! Hun henger seg veldig opp i situasjonen, og er kliss umulig å få kontakt med om Yatzy også er med. Er nemlig litt vanskelig å jobbe med begge samtidig, og Yatzy er ganske så enkel å avlede. Vi ser sikkert helt fantastiske ut der vi står. En eier som strør godis i hytt og pine, en hund som er VELDIG opptatt av å få tak i godisen, og en hund som skriker og bærer seg. Der er dager jeg overhodet ikke evner å se på dette med et snev av humor engang, dager jeg er rimelig frustrert. "Hvorfor pokker kan hun ikke bare ete den fordømte kjøttbollen og holde kjeft????!!!" Men de andre dagene er jeg takknemlig for at jeg har den lille skrikhalsen i livet mitt. Hun tilfører mye latter og glede, og hun er verdens snilleste lille kråke. 26.04.15 Oioioi!!! I dag hadde vi et skikkelig gjennombrudd! Etter å ha kommet frem til at tubeost burde prøves (og så glemt å kjøpes), har vi hatt både fine og mindre fine passeringer. I dag hadde jeg dratt med meg fiskekakebiter i tillegg til en rikelig mengde Orjien. Og etter å ha hatt noen mindre fine passeringer prøvde jeg å sette meg ned og holde henne i sela. Håpløst å kontrollere henne når jeg står... Vel, et fast grep i sela og en neve med godis foran munnen gjorde utslag gitt! Riktignok slukte hun både godis og fingre (skulle vel bli ferdig fort slik at hun kunne hyle og skrike), men virkelig verdt det! De fire siste passeringene gikk strålende. Ingen lyd! Yatzy dreiv med selvbetjening i godisveska.... Helt greit det også. Hun pleier ikke å lage noe styr, men hun kan gjerne få belønning for å være stille hun også :) Den største utfordringa var en BC som knurra da h*n passerte oss. Men det gikk bra. Kom et lite tynt "ouuff" fra Pix da hun innså at anledningen var over, at det ikke var noe å bråke på lengre. MORO! Nå tror jeg at jeg vet hva som skal til (og så håper jeg at vi ikke trenger å bruke mange år på å flytte fokus og bjeffelyst over på kontakt).
Fikk hjelp av Kris, for her skulle det tas finfine påskebilder ja :D Fram med godisen.... Sjarmtrollet vårt er 2 år i dag :)
Fine lille jenta som kom til oss i fjor, litt over året gammel. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|