0 Comments
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte... Dagene har passert, og jeg har ikke akkurat notert meg hvilke tanker jeg har gjort meg NÅR. Noe jeg ser nå at jeg kanskje burde ha gjort. Det er så rart når man plutselig befinner seg i en situasjon man har tenkt mye på, men som er fryktelig vanskelig å håndtere. Man klarer ikke helt å forberede seg godt nok, uansett. Jeg tror jeg fanget opp signalene ganske tidlig, men kunne nok ha sett det enda litt før, om jeg bare hadde hatt blikket rettet mot det jeg fryktet mest. Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg når det kommer til sånne ting. Og jeg hopper gjerne litt frem og tilbake, skriver på impuls... Og så er det så vanskelig å sette ord på følelser. De følelsen du sitter med når det iser i magen, og brenner like etter. Og kvalmen kommer...Fordi man vet. Og innser at tiden er der, kanskje, men man vil ikke se det. Når man føler seg tom, og man griner i det skjulte sånn at ingen skal se, og spørre hvorfor. Når man går på nåler... Og når man prøver å snakke om det, og møter både fordømmelse og forståelse. Men den verste dommeren, det er deg selv. Og når dagen kommer... Og du får bekreftelse på det du er redd for. Den sorgen og lettelsen, og den sinnsyke nummenheten som kommer. Den er nesten ikke til å holde ut. Når du kjenner på den lille kroppen at det ikke er redsel for noe som helst på veterinærkontoret. Alt er bare helt i orden, så lenge du bare holder forsiktig rundt, og koser og snakker, og gråter. Den lille varme kroppen, som blir så slapp. Så avslappet som den ikke har vært på lange tider. Ingen stramme muskler, bare dyp dyp søvn. Og så, helt til slutt, så blir øynene matte. Og den lille varme kroppen er ikke mer. Sorgen har ingen betydning, den er bare der, og har vært der i lang lang tid. Forsiktig inntullet i pelspledd, den lange veien hjem... Har satt utrolig stor pris på de samtalene jeg har hatt med et lite knippe mennesker.
Så mye omtanke, støtte og råd... kan aldri få takket nok. Mandag ble en tøff og trist dag. Vår siste tur sammen ble til veterinæren, hvor du sovnet fredelig inn. Nå var det ikke mer å gjøre for å hjelpe deg videre i livet. Du vil til evig tid være brent fast i både hjerte og sinn hos oss, og bli husket som den gledesspredende lille lykkepillen du var. Vakreste lille Spinn, som ga så mye kjærlighet og glede den korte tiden du satte potesporene dine her på jorda. Sov godt lille trollungen. Jeg vil skrive litt om den siste tiden etterhvert.
Så snart jeg er klar for det. Jeg nker det er viktig å dele erfaringene med kjevemyositt, på samme måte som man deler erfaringer om andre ting. På godt og vondt. Etter mye om og men, og en god porsjon tålmodighet og servelat....
Spinnetrollet har akkurat blitt 8 mnd. Spinn var med på sin første fisketur sammen med oss i dag :) På et av de desidert beste stedene vi drar til når vi er ute på langturer. Det var litt trist stemning med det samme, men den lille klovnen sørga for at vi fikk oss en god latter. Hun skulle bare sjekke vannet ;) Og vips!....... Det var ikke "sånn" jeg ville ha en hund til, men midt oppi tragedien dukka det opp et lyspunkt.
SPINNY! Det er hopp og sprett og tjo og hei, og kos og nuss. Hun er ei utrolig glad og hengiven lita jente. Hun kryper helt opp i halskroken, og der kan hun gjerne bli en stund. Helt til det skjer et eller annet spennende! Hun er tøffere enn toget! |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|