Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte... Dagene har passert, og jeg har ikke akkurat notert meg hvilke tanker jeg har gjort meg NÅR. Noe jeg ser nå at jeg kanskje burde ha gjort. Det er så rart når man plutselig befinner seg i en situasjon man har tenkt mye på, men som er fryktelig vanskelig å håndtere. Man klarer ikke helt å forberede seg godt nok, uansett. Jeg tror jeg fanget opp signalene ganske tidlig, men kunne nok ha sett det enda litt før, om jeg bare hadde hatt blikket rettet mot det jeg fryktet mest. Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg når det kommer til sånne ting. Og jeg hopper gjerne litt frem og tilbake, skriver på impuls... Og så er det så vanskelig å sette ord på følelser. De følelsen du sitter med når det iser i magen, og brenner like etter. Og kvalmen kommer...Fordi man vet. Og innser at tiden er der, kanskje, men man vil ikke se det. Når man føler seg tom, og man griner i det skjulte sånn at ingen skal se, og spørre hvorfor. Når man går på nåler... Og når man prøver å snakke om det, og møter både fordømmelse og forståelse. Men den verste dommeren, det er deg selv. Og når dagen kommer... Og du får bekreftelse på det du er redd for. Den sorgen og lettelsen, og den sinnsyke nummenheten som kommer. Den er nesten ikke til å holde ut. Når du kjenner på den lille kroppen at det ikke er redsel for noe som helst på veterinærkontoret. Alt er bare helt i orden, så lenge du bare holder forsiktig rundt, og koser og snakker, og gråter. Den lille varme kroppen, som blir så slapp. Så avslappet som den ikke har vært på lange tider. Ingen stramme muskler, bare dyp dyp søvn. Og så, helt til slutt, så blir øynene matte. Og den lille varme kroppen er ikke mer. Sorgen har ingen betydning, den er bare der, og har vært der i lang lang tid. Forsiktig inntullet i pelspledd, den lange veien hjem... Har satt utrolig stor pris på de samtalene jeg har hatt med et lite knippe mennesker.
Så mye omtanke, støtte og råd... kan aldri få takket nok.
0 Comments
Mandag ble en tøff og trist dag. Vår siste tur sammen ble til veterinæren, hvor du sovnet fredelig inn. Nå var det ikke mer å gjøre for å hjelpe deg videre i livet. Du vil til evig tid være brent fast i både hjerte og sinn hos oss, og bli husket som den gledesspredende lille lykkepillen du var. Vakreste lille Spinn, som ga så mye kjærlighet og glede den korte tiden du satte potesporene dine her på jorda. Sov godt lille trollungen. Jeg vil skrive litt om den siste tiden etterhvert.
Så snart jeg er klar for det. Jeg nker det er viktig å dele erfaringene med kjevemyositt, på samme måte som man deler erfaringer om andre ting. På godt og vondt. I går ble Vega 9 uker, og hun vokser fort.
Tenker ikke så mye over det, men ser det godt på bilder. Fasinerende, og utrolig moro! Hun er en behagelig valp. Og søt som sukker. Hun sover absolutt overalt, så fremt hun finner det egnet som soveplass. Og hun lar ikke prinsessesøvnen bli forstyrret av lyder. I dag var det sol, så verandadøra sto oppe en stund. Da labba hun ut og la seg til å sove i sola, oppå den store hundebamsen :) Fikk hanka henne inn etterhvert, og da lå hun og Smurfen på lammeskinn i solstripa og slumra. Det har gått over all forventning å få valp i hus. Ble lite søvn de første nettene, men det har bedret seg nå. Vega sover enten i hundeseng eller i vår seng (begynner å bli trangt om plassen oppi der nå...). Ble for sikkerhets skyld liggende i to uker med influensa. Det var slettes ikke kjekt! Begynte å bedre seg litt etter første uka, men tok ei uke til før jeg klarte å gjøre noe som helst uten at det rant av meg. Fryktelig ubehagelig! Veldig kjekt med god hjelp til hundene da :) Har mer enn nok med hodepine, så å få influensa funka ikke så bra :p Da formen ble litt bedre malte jeg hundesenga. Og fikk tak i hundeseng fra Biltema for å ha oppi. Jentene syntes det var innmari kjekt. Bia bed'n har blitt mye brukt, og denne senga ble like poppis, om ikke mer (kommer litt opp fra bakken også) Så kom Marian og valpisene, og jeg (og resten av gjengen) fikk hilst på Vega og søsknene hennes. Besøkt dem masse, og fått besøk :) Hadde besøk av Ollo litt også :) Antydning til vår i lufta? Håper det! Har hatt noen helt nydelige soldager hvertfall. For et par år siden (sånn omtrent) begynte jeg male kjøkkenskapene.
Bare underskapene, og de skulle bli grå. Istedetfor ble de grålilla, og ikke helt som planlagt. Gadd ikke å lete så veldig etter bilder, men i bakgrunnen er hvertfall kjøkkenskapene. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|