Det er kjekt å være medlem i en aktiv hundeklubb.
Denne helga var det weight pull kurs, hvor Cecilie Sæther fra Minipina var kursholder. Det ble en interessant og morsom dag. Shiri så ut til å synes dette var strålende festlig, mens Naya ikke var helt sikker på om dette var særlig stas. Kjørte litt med trehjulingen mens vi var der også. Så de skulle få strekke litt på beina. Ellers fikk de stå litt i hundegård, og litt på kjetting. Begge deler trenger de absolutt trening på, men særlig kjetting er noe skit, iflg Shiri.
0 Comments
Nå bør det vel være lov å håpe på å slippe 20 varmegrader før neste vår/sommer.
Temperaturene sank litt brått, så artig nok har jeg flere ganger innsett at jeg har kledd meg for dårlig. Gjør ikke noe! Vi går mot vinter (saaaaakte, men sikkert), så da får man bare være fornøyd! Godt igang med kjøringa igjen, noe jentene setter innmari stor pris på. Jeg også! Har en ymse plan om å melde oss på Dørstokkmila, men tiden vil vise om det blir noe av. Innmari lyst å prøve dem i konkurranse, uten at det skal bli så fordømt "alvorlig". Sommer! Og heldigvis ikke like varmt som i fjor.
Har til og med vært kjølig nok til å ta noen rolige kjøreturer. Og vi har vært mye i hundeparker, sånn at jentene har fått løpt fra seg litt. Når ferien er over skal jeg på MR. Sliter med konsentrasjonen, og får synsforstyrrelser i enkelte tilfeller, så det ble tøft på jobb etterhvert. Noe har skjedd med nesa også, for det er klin umulig å puste med den om jeg anstrenger meg så mye som litt. Så på senhøsten skal jeg også innom øre-nese-hals-spesialist. Håper de finner noe fiksbart, for det er smått slitsomt å gå sånn. Den ekle nummenheten er ikke borte heller, så hele greia tærer smått på tålmodigheten. Er valpesjuk som fy, og har innmari lyst på et tilskudd til flokken. Fornuften sier at det er lurt å vente et år til, så da er det bare impulskontrollen jeg må jobbe med. Vet bare ikke hvor hardt man skal jobbe med den... Forrige helg storkoste vi oss på samling. Masse supertrivelige hundemennesker, og spennende og lærerike kurs. Først ut var fysioterapeut Monica Berg, som lærte bort mye om bevegelsesapparatet, og hvordan man kan kjenne "hvor skoen trykker". Vi lærte om tøying og massasje også. Naya var demohund i starten, noe hun så ut til å synes var helt innafor. Dagen derpå fikk Shiri en runde med laser og akupunktur. Muskulaturen hennes er fremdeles litt øm, og hun har litt nedsatt refleks i ene bakbeinet. Monica holder til i Østfold, og er vel verdt å kontakte hvis man har hund som trenger behandling. KLIKK HER Vi dro på en 16 km lang tur, med sykkel og kickbike. Shiri var bortlånt den helga, så jeg kjørte kun med Naya. Det gjorde underverker for båndet mellom oss. Vi har hatt en enda bedre kontakt etter dette, noe som er kjempedeilig. Hun hører bedre på meg, og jobber jevnere. Ergo mindre skummelt å kjøre med henne også. Senere på kvelden vanka det hjemmelaget elggryte og fiskegryte. Begge deler smakte nydelig! Desserten ble servert noe senere. Brownies med bringebær og krem. Ingen gikk sultne fra bordet. Etter felles frokost ble det kurs i å lage kjørestrikk. Morten Sanders kom til Skjelbreia ens ærend, og vi var så heldige at vi fikk hvert vårt strikk til odel og eie (takk til klubben for denne generøse gesten). Strikkdelen var fryktelig styrete å lage, mens haneføttene var grei skuring.
Kjekt å vite hvordan man lager sånt selv. Og kjekt å vite hvor man kan få kjøpt disse, når man kommer så langt at man innser at man trenger ny strikkdel. Morten finner man på facebook, og han selger disse strikkene HER Snuppene fikk prøvd seg i spann under vårsamlinga til Oslomarka Trekkhundklubb,
hund og friluftsgruppa. Utrolig moro! Med løpetispe som var svært så ufokusert (hun er vimsete til vanlig, men er aldeles bortreist når hun har løpetid, har det vist seg), fikk vi ikke mange turene på kickbike før det smalt ettertrykkelig.
Endte på legevakta (og ble prioritert, noe jeg ikke trodde var mulig i Oslo), og fikk brodert 7 sting over øyet. Er evig takknemlig for at øyet overlevde smellet, for det trodde jeg først ikke. Hund som stupte i grøfta, og så kom i retur (jeg rakk å brøle NEI før jeg tryna), gjorde at styret smalt noe så innmari hardt i skallen på meg. Øyebrynet revna i y-fasong, og blodet rant. Trodde først jeg var blind på øyet, men innså at det var blod som ødela for synet. Fikk hjelp av ei dame, som ringte mannen min (jeg hadde ikke sjans til å se noe, og telefonen var innsausa i blod), og som gikk med meg til han dukka opp. Jeg nekta plent å tilkalle ambulanse. Det kan man nesten ikke når man har hunder. Sånn er det bare. Fikk 3 dager sykemelding, og så var jeg igang igjen. Burde nok vært hjemme noen dager til, for jeg sleit voldsomt med å konsentrere meg uka etter, men så kom det seg. Nå er det straks 4 uker siden, og jeg har såvidt prøvd sparkesykkelen igjen. Mannen har etter beste evne retta ut felgen igjen. Bestilte ny, men da jeg kom for å hente den, viste det seg at den aldri ble bestilt. Så da ble originalfelgen bendt tilbake til nesten rett fasong. Den funker inntil videre. Fikk meg en skikkelig støkk, og har kjent litt på kvalmende redsel innimellom. Går greit helt til en av hundene setter ned nesa. Da kjenner jeg på panikken. Redd de skal ta meg med på et nytt stup. Så her skal jeg nok få bruke litt tid på å føle meg trygg igjen. Første jeg gjorde var å kjøpe meg hjelm. Av en eller annen grunn hadde det ikke falt meg inn tidligere. Nå er det uaktuelt å kjøre uten! Ser etter kjørebriller med gode glass også (trenger noe som ikke knuser). Arret ser pent ut. Blir ikke så ille, og vil med enkelhet la seg dekke i stor grad, om man kliner på foundation. Venter i spenning på at pannen og et stykke bakover skallen skal få tilbake følelsen skikkelig. Er fremdeles numment og ømt, og utrolig nok også litt hovent. Ufattelig ekkelt. Men... det gikk bra! Sånn egentlig. Og det var noe å lære i dette også. Da har våren meldt sin ankomst, og denne gangen satser jeg på at det ikke brått kommer lavende en hel masse snø, bare fordi. Det skjedde nemlig ganske nylig. Tar gjerne en lang vinter, men da må den være kald også, så man slipper is, hålke og råtten snø. Det er guffent det! Drassa med meg sparkesykkelen ut i morges, og fikk testa den. Hundene må ha vært i sjokk (eventuelt hadde de ikke våkna enda), for de trava stort sett veldig så pent. Eller... Naya var i overkant vimsete i starten, men det gikk seg til. Shiri dro på seg en muskelskade for noen uker siden, og har nå gått et par ganger til kiropraktor for å få laserbehandling. Hun har hatt rask heling, heldigvis, og en sele ser ut til å være synderen. Den ble bytta ut rimelig kjapt. Har en sele i bestilling, og i mellomtiden har en av de gamle blitt modifisert noe. Hun er for lengst symptomfri, og vi jobber oss opp til normalt aktivitetsnivå, i et tempo som fungerer greit. Naya har fått løpetid igjen. Den klokka hun inn 6 mnd. og tre dager etter forrige. Hadde egentlig håpa hun var en av dem som løper med lengre intervall, men det kan jo tyde på at hun har to i året. Hun tar det penere denne gangen enn hun gjorde som nyinnflyttet. Da var hun ganske høy. Blir interessant å se om hun er mer nedpå denne runden. Tiden går fort, og mye skjer. Har byttet jobb nylig, og har begynt å jobbe turnus. Det er fryktelig mange år siden jeg har gjort det, og det er en og annen gode ved det, foruten tilleggene. Liker veldig godt å ha mulighet til å gå tur mens majoriteten er på jobb, bl.a. For hundene er det nok litt brudd i rutinene, noe vi merka litt første uka. Gikk seg fort til. De får mindre alenetid nå, selv om jeg jobber full stilling. Det er veldig kjekt! Meldte meg som kafeteriavakt for klubben i begynnelsen av mars, og hadde en knallfin helg. Dessverre var været ikke så trivelig (regn og speilhålke), så det ble rolige vakter. Men kjekt var det likevel. Ting ramler på plass, og de forandringene vi har hatt så langt, har vært positive.
Med voksne barn kan man også legge opp dagene på en helt annen måte enn før, og det er igrunn ganske artig. Og litt uvant. Innså her om dagen at jeg har slutta å bruke kameraet mitt i den grad at jeg ikke lengre finner det andre objektivet. Det er litt dumt det, siden favoritten har begynt å streike, så det er bortimot umulig å ta bilder. På den andre siden funker mobilkamera best i hverdagen. Speilrefleks er noe klumpete å drasse på. Rart det der, hvordan ting man endrer seg uten at man merker det. Har jobba en del med at frøken hoppedill napper i Naya mens de løper, og nå tror jeg at vi begynner å bli enige om at det ikke er pent å gjøre. Mye har falt på plass, og det dukker stadig opp noe vi må trene på. Å få ned tempoet er en av tingene, og å få opp distansene er en annen. Kjører mye nå, og har det aldeles strålende! Utrolig flotte løyper å kjøre i også. Har vurdert å ta en runde i lysløypa her, men folk slipper hunder de ikke har noen form for konroll på, så jeg tør ikke før jeg har en veldig solid stoppkommando på plass. I dag møtte vi en som kom styrtende mot, mens den gaula. Så ombestemte den seg, og turte ikke passere (eieren bare dura avgårde på ski... og dreit i at hunden omtrent døde av skrekk da den ble stående igjen). I går kjørte vi i hundeløype på isen (igjen), noe jeg kjenner en boblende glede av å gjøre. Det er vakkert, det er friskt, og det er herlig å stå bak å se på hundene løpe. Fort. Sakte trav. Litt tull og fjas... Mere løping... Pause for å spise godis, og så jobbe videre. Intensiteten er lavere når vi kjører alene, noe som nok er greit. De er unge og uerfarne, og jeg kan virkelig ikke en skit om hundekjøring, så vi prøver oss frem, og tar til oss alt vi får av tips og råd. Målet er å kjøre skadefritt og ha det gøy, og kanskje prøve å kjøre løp for moro neste sesong. Dørstokkmila f.eks. Det kan være noe å strekke seg mot. Endelig helg! Hadde en super tur med OMTK på torsdag. Av det slaget som gjorde inntrykk. Kjørte i sledeløype, og selv om det var mørkt, og jeg ikke akkurat har verdens beste hodelykt, så var det helt fantastisk flott å stå bak hundene og betrakte verden. Fikk testa bremsene i både sideflesket og rompa (god gli på begge deler, til informasjon!), men før eller senere ramler diverse kommandoer på plass, kan man jo satse på. En ting er rimelig sikkert; de legger fint lite mellom når de koser seg med å trekke! Dessverre for meg blir de stadig tyngre å holde igjen på gåturer, da de begynner å få meget god teknikk på å komme seg frem. Får gode treningsøkter av dette her. Enkelte ganger er vottene mine søkkvåte av svette inni. I god stil med resten av legemet. Fryser aldri på tur hvertfall! Var alene hjemme noen dager, og benytta da sjansen til å dra til gamle trakter en tur (gjør sjeldent sånne stunt midt i uka). Fikk en fin liten kjøretur på Dal. Fikk tigga meg til selskinnsstøvlene til min mor (som hun ikke bruker). Varmeste skotøyet jeg har hatt på beina på lange tider, og definitivt styggeste!
De blir brukt i skauen for å si det sånn.... Holdt greit på varmen, selv etter mye bremsing i snø. Litt for store, men god plass til å stappe et ekstra par ullsokker i (og tykkere såler). Da var vi her da; i 2019! Året jeg håper blir det beste hundeåret mitt så langt, og starten på mye moro og glede. Det er NÅ moroa starter for fullt! Tjuvstarta igrunn rett før jul, da årets julegave kom i hus. Kicksparken! Eller.... det starta egentlig litt før, da jeg ble med turgruppa til OMTK på kjøretur med lånt kickbike. Etter en noe brokete start, fordi det var et sant helvete å holde igjen jentene OG prøve å finne balansen på doningen, gikk det så det grein etter. Og det ga mersmak!
Mot våren håper jeg at jeg klarer å ha spart opp til kickbike, sånn at vi kan trene også når snøen går. Håper bare vi får mer snø, og at det holder seg stabilt kaldt noen måneder nå. Fikk filma litt på returen i går (på tur innover hadde jeg mer enn nok med å bremse, men farta går ned etter noen km.) 2018 ble like mye opp og ned som tidligere år har vært.
Da Pixie ikke var mer, var også lysten på rasen vekk. Kanskje kommer den tilbake, kanskje ikke. Det gjør noe med en å miste fem hunder på altfor kort tid. Jeg vet hvertfall hva jeg skal holde meg unna om jeg noensinne skulle finne på å snuse på rasen igjen. Dessverre har jeg vært tunglært i så måte, og dermed gått på smell etter smell. Kan selvfølgelig ikke spå fremtiden, men det skal godt gjøres å tryne så ettertrykkelig på nytt. Da Naya flytta inn starta et helt nytt hundehold. Det er annerledes, og enklere, til tross for at jeg har gått for en hundetype mange synes er krevende. Jeg føler jeg har truffet blink, og håper de holder seg friske og fine gjennom to lange hundeliv. Naya skal røntges ila 2019, siden jeg ikke fikk gjort det i 2018. Greit å vite hvordan det ser ut i hofter og albuer. Shiri har C-hofter, som kanskje en dag kan bli plagsomme, og kanskje ikke. Tiden vil vise. Akkurat dette er ikke noe jeg bruker mye tid på å tenke på, da hun er sunt bygget og i fin form. Begge har friske øyne, og skal sjekkes igjen om noen år, bare for å fortsatt vite at alt er ok. Jeg har hatt noen verv i NPK, men har sagt fra meg redaktørposten (for medlemsbladet). Mistet litt motivasjon da jeg ble sittende uten rasen. Jeg fortsetter som webmaster, og som leder i valgkomiteen. Og holder på medlemsskapet. Jeg kunne selvfølgelig funnet en random trekkhundklubb i lista til NKK, men jeg ønsker å støtte opp om det arbeidet som er lagt ned (og som jeg forventer fortsetter) ifht helsekrav, og fokus på helse i NPK. I tillegg er det gunstig for meg ifht mine forsikringer hos Agria. Ellers har jeg valgt medlemsskap i OMTK, rett og slett fordi jeg ønsker å være aktiv med hund. Når man omsider finner noe man virkelig liker, så er det bare å kline til! Det som virkelig har vært spennende har vært å se hvor gunstig hundene har vært på kroppen min. Etter bilulykken, er dette første vinteren med lite smerter. Jeg mistenker at all julinga hundene har gitt meg, har gjort kroppen min sterkere, og dermed også bedre rustet for å takle dette her. Skal ikke si jeg ikke har vondt, men jeg kan si at det er til å leve med. Jeg er omtrent der jeg var før, bare noen år eldre, og noen erfaringer rikere. Skal innrømme at jeg var litt spent i høst, da Naya kom, og de første to månedene. Jeg hadde tidvis så vondt at jeg var redd jeg hadde gapa over for mye. Men så snudde det. Og fordi ting har ramla så godt på plass, har også håpet og tanker om at veien videre blir mindre humpete, og full av morsomme stopp og sideveier. Det er nå "the chain of crap" blir brutt! Banna bein! GODT NYTTÅR! |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|