I går, og så langt i dag, har Vega vært i storform! Ikke et symptom å se. Hun fikk et nytt medikament, som skulle redusere giftstoffene i blodet. Tror medisinering i kombinasjon med at temperaturen er mere levelig nå har gjort underverker. Så fôrings- og medisinregimet er nå:
Hun får i tillegg tørrfôr som godis, og Clamoxylen pakkes inn i våtfôr.
Flagyl tar hun på en bemerkelsesverdig måte... Sitter pent og lar meg i et rolig tempo gi henne miksturen via sprøyte i munnen. Evnen til samarbeid er imponerende. Hun er bare... fantastisk! I morgen får vi endelig svar. Vi skal til Jeløy Dyreklinikk for å ta CT. Det har vært en lang og fæl ventetid, for NVH har ikke kapasitet til å ta oss inn til CT før 8. august. Har fått litt for mange forskjellige datoer å forholde meg til, og det har vært innmari vondt å sitte her med en syk valp, og vente og vente. Snakket med professoren som har overordnet ansvar for Vega på NVH på fredag. Ble enig om at vi kunne ta CT et annet sted, om vi fikk det til. Snakket så med Agria, og fikk klarsignal derfra også. Så var det å sjekke hvem som hadde kapasitet da.... Det enkleste hadde vært Oslo Dyreklinikk, men de hadde ikke kapasitet (grunnet ferie der også), så med ganske høy puls ringte jeg Jeløy. Og der kunne de hjelpe! Har bedt NVH om å sende journalen til Vega og rekvisisjonen for CT dit. Og om det kan opereres, så skal bildene som blir tatt sendes til NVH. Først var jeg bare lettet, men nå kjenner jeg uroen kommer sigende. Etter siste samtale med professoren på NVH er jeg ikke fullt så optimistisk. Jeg er ganske frustrert over at det har blitt gitt så klare signaler om at prognosene er gode, når realiteten ikke er like enkel som først fremstilt. Håpet er der, men troen er vekk... NVH var i tillegg interessert i å få en nevrolog til å sjekke henne, fordi det er mistanke om at det ikke "bare" er shunt som feiler henne. Shunt er de veldig sikre på at det er, pga. at totrinnsprøven ga klare utslag. 220 over 20, uten at det sier meg så mye annet enn at jeg skjønte at det ikke var helt bra. Fikk til en liten fisketur i går. Godt for kropp og sjel, og kjempedeilig at Vega klarte både turen, bilturen og resten av dagen og kvelden uten å bli dårlig.
0 Comments
Ok.... nå er det onsdag, og jeg får fnatt av å vente!
Det er langt fra moro å sitte hjemme med en valp som bare plutselig mister kontrollen på bakparten, og trenger mye ro og avslapping. Status så langt er at forsikringen dekker CT, men det er ikke satt opp time enda. Skal få svar på når i løpet av dagen, eller i morgen. Så da ser det stygt ut ifht å få det gjort denne uka... På den positive siden har jeg fått vite mer om hvordan prosessen vil være OM det kan opereres. Mer om det senere. I går fikk vi besøk av Charlotte & co, som hadde med seg Browny og Yatzy. Det var kjempekoselig!!! Vega hadde det ustyrtelig moro med å leke med Yatzy :) Ble ingen gode bilder før de fant ut at det var på tid å slappe av, hehehe. Da besøket dro var Vega ferdig med dagen. Hun sov for det meste helt til i dag hun. Jeg tok med meg Smurfen på kveldstur med Kajsa og Noldus, uten kamera... Kjempegodt å komme seg i skogen igjen, og jaggu fant vi ikke blåbær også! Plukka i hundeposer :D og spiste alt på tilbaketuren. Smurfen plukka selv (gikk stadig i veien og tok de største bærene, hehehe). I går klokka 9 hadde Vega time for å ta totrinnsprøve. Den viser mengden av gallesyre i blodet. Vi kom til NVH klokka 8.30. Omtrent klokka 9 ble vi henta av en veterinærstudent som hadde en haug med spørsmål, og så måtte jeg gi fra meg Vega... De skulle være ferdige ca. kl. 15. Det var slettes ikke kjekt, men hun fulgte helt fint med, så jeg rusla ut og satte meg i bilen. Der satt jeg en halvtimes tid før jeg begynte å kjøre hjemover. Var hjemme klokka 10.30. Tok med meg Pixie og Johnny og begynte å gå tur. Men det var fryktelig varmt, så det ble ikke mer enn en halvtime. Unødvendig å plage dem. Da klokka nærma seg 13 hadde jeg ikke ro i kroppen overhodet, så da kjørte vi mot Oslo (mannen min kjørte denne gangen, så slapp jeg). Da vi kom til Kløfta ringte de fra NVH, og jeg fikk en hel masse info på telefonen. Heldigvis skulle jeg få det skriftlig også, for det ble litt mye på en gang. Vi var på NVH like før klokka 14, og da fikk vi infoen på nytt (samt skriftlig, og resept osv.), og så fikk vi henta Vega. Hun så veldig lita ut der hun satt, i et stort bur. Men hun var veldig glad for å bli henta. Da vi kom ut gikk vi rett bort til første plenflekk, og der rulla hun seg lenge og vel, og hoppa og koste og var bare god. Hun var førstemann bort til bilen (i bånd altså), lukta på den, og stilte seg ved bakluka. Inn i buret, og tygge litt på leken sin. Så dro vi hjem. Vega skal fortsette på leverdietten, og for å dempe kvalme får hun 3x3 ml. Duphalac i døgnet (til måltidene). Da Duphalac kan gi bløt avføring (og diarè) får hun fortsatt Canikur 2 g. daglig, samt at hun tar antibiotika morgen og kveld. Hun har nemlig fått enda en UVI... Totrinnsprøven forsterket mistanken om levershunt, og hun skal ta CT til uka. Blir oppringt når de har satt opp timen. På kvelden i går tok Vega helt av her :) Løp rundt og herja villmann, og hadde det tydeligvis veldig kjekt. Utrolig godt å se! Nappa Smurfen og Johnny i halen, og gjorde sitt ytterste for å få dem med på å løpe. Hun fikk det til ;) Symptomene kommer og går. Ikke så sterke, og hun kaster ikke opp. Ikke har hun blitt dårlig i magen heller. Jeg ga kveldsmaten ca. 19.30 i går, og gikk og la meg. Det gjorde hundene også. Jeg sov i 10 timer! (det gjorde ikke hundene, hehehe) Opp å lage frokost til Vega, så la vi oss igjen. Fra klokka 8 og helt til nå har vi vært ute i hagen og på terrassen. Latterlig varmt, sist vi sjekka var det 32 grader i skyggen. På terrassen. Er sikkert litt kaldere andre steder i skyggen. Har fylt vann i bassenget igjen, og har bada sammen med Vega (de andre to vil ikke). Fylte en stor skål med vann og isbiter, som Vega hadde det fryktelig moro med :) Hun brukte et døgn på å ødelegge den nye Kong-leken...
Men har etter beste evne sydd den sammen igjen. Holder kanskje et døgn til, hahaha. Kjøpt inn en del nye leker (kan jo ikke gi godis, så da kan man kjøpe leker!), og Vega og Johnny har holdt på med dem en hel masse. Smurfen leker innimellom hun også, men ikke i nærheten av far og datter :)
Blir ikke flere undersøkelser før 26. juli.
Skal da inn til NVH på nytt. I mellomtiden slipper hun hvertfall å spise masse ris. Hun er satt på veterinærfôr, så har kjøpt inn både våt- og tørrfôr i dag, samt Canikur. Skal ha mange små måltider hver dag. Hun var tydeligvis veldig sulten. Fikk litt av begge deler, og syntes visst det var råflott å få "godis" (hun har så langt bare fått tørrfôr som godis, så det var skikkelig stas). Hun har så langt ikke reagert negativt på fôret, så satser på at det går greit dette her. Synes det er veldig leit å ikke kunne råfôre, men sånn er det nå bare engang. Hvis hun har levershunt, og hvis det kan opereres, så kan hun spise normalt igjen senere. Hun får ikke lov til å spise NOE utenom diettmaten, så har rotet frem en egen godisbag til henne som vi kan ha hennes tørrfôr i når vi er ute. Hun skal få lov til å leve noenlunde normalt. Hun kan få være med på turer, så lenge hun tar det rolig, og hun skal ikke slites ut. Var visst en fordel at vi ikke dro så langt at det tok alt for lang tid å komme oss inn til NVH.... Setter ikke helt pris på å høre sånt, men tok poenget. Diettfôret fra Royal Canin FREDAG 12. juli Vega har de siste dagene periodevis "snorket innover", mer og mer ettersom dagene har gått. I tillegg virket hun slapp og uvel på kvelden, litt ustø kanskje, og matlysten forsvant. Hodet "virret", hun klarte ikke å holde det i ro når hun fokuserte på meg. LØRDAG 13. juli Våknet grytidlig! Klokka var ikke 5 engang... Sto opp, og like etter kom Vega, ustødig på beina og hun sutret. Virket som hun ikke hadde helt kontroll på bakparten, så jeg kjente over hele kroppen hennes, og tøyde og strakk litt på bakbeina. Virket helt normalt, og hun viste ingen tegn til smerter. Satte meg ut, og ble sittende å observere henne i noen timer. Hun sjanglet, og hadde problemer med å stå og gå. Løpe var derimot null problem. Både trav og full spurt gikk helt fint, beint og rett og helt normalt. Da hun fikk mat var hun ikke så veldig interessert, men spiste noe om ikke annet. Flere ganger tok hun overbalanse, og hun måtte sette seg for å ikke falle. Minnet litt om vaksinereaksjonen, bare mye mildere, og uten kramper... Normal avføring, om enn i mindre mengder (lite mat - lite avføring), men oppkast. "Virringen" med hodet var fremdeles tilstede, hver gang hun stoppet opp, og var helt i ro med kroppen. Ut over dette var hun i fin form, ble fort sliten og sov mer, men det så ikke akutt ut... (sammenlignet med vaksinereaksjonen) Men hun gikk med rompa ned for det meste, og så utilpass ut. Vanskelig å forklare... Ringte veterinær, og fikk time senere på dagen. Da vi kom dit ble hun veid (5,6 kg. veier hun nå), og grundig sjekket. Ingen stivhet i kroppen, tannkjøttet var fint (og de fine hvite tennene ble kommentert), ørene så bra ut, alt så helt fint ut. Ikke et symptom å spore! Fikk Stronghold for å behandle nesemidden, en dose dryppet på huden mellom skulderbladene. Og resept for å behandle Smurfen også. Ny behandling om 3 uker. Veterinæren syntes forklaringen av symptomene minnet veldig om vaksinereaksjon men hun ante ikke om det var mulig å få en senreaksjon... Ba om å få tatt en utvidet blodprøve for å sende til analyse. For jeg hadde en følelse av at det kunne være lurt. Det var liksom det som kunne gjøres på dette tidspunktet, siden hun så helt fin ut. Det ble tatt flere glass, og Vega var ganske misfornøyd. Klarte å dra til seg foten midtveis, og måtte stikkes på nytt. Men det gikk greit. Så dro vi hjemover. Stoppa på Jessheim for å hente ut dråpene, som de selvfølgelig ikke hadde... Hente ut resten på mandag da. SØNDAG 14. juli Fremdeles småspist, og kaster opp i løpet av få timer etter at hun har spist. Innmari ustødig etter å ha sovet, og så går det seg litt til, ser litt bedre ut, etter å ha vært på beina en stund. Leker litt, og om hun løper, så virker hun helt ok. Blir litt mye for henne å herje med Smurfen (men hun er i aller høyeste grad med på notene). Funnet fram nr. til veterinærvakt i tilfelle noe skal endre seg... Filmet henne. Synes ikke det kommer godt nok frem på filmene hvordan det egentlig ser ut. Har filmet de "bedre" øyeblikkene. Vanskelig å få frem tydelig (men hun ser skrekkelig tynn og fæl ut, i stor kontrast til Smurfen, som er overvektig og på diett). Vegrer seg for å spise. Fått lurt i henne litt wienerpølse... ikke akkurat noe jeg normalt sett ville gjort, men hun virker så slapp. Etter å ha fått litt i magen lekte hun og løp litt. Kastet opp ca. en time senere... Valgte til slutt å koke kjøttdeig (rent, kvernet kjøtt uten salt osv.), og moste dette sammen med tørrfôret jeg bruker som gods (salig blanding av starter og junior). Fikk først en liten porsjon, og en time senere en ny porsjon, større. Var i storform etter å ha spist, selv om man fremdeles ser ustøheten. Herjing og lek, litt kos og så sove mer. Kastet opp sent på kvelden (mange timer senere) og da kom det opp flere pølsebiter.... Ser ut til at kjøttdeigen og tørrfôret rakk å bli tatt opp. Har drukket greit. Ikke voldsomt mye, men nok til at det ikke er grunn til bekymring. MANDAG 15. juli (kl. 10.00) Våknet klokka 5.30. Vega sto opp sammen med meg, men la seg igjen etter å ha vært ute. Sendte filmene pr. mail til veterinær. Bare å vente på at de skal åpne. Vega er litt løs i magen. Sikkert fordi hun bare har spist "junk"... Vil ikke ha mat. Ikke noe som frister. Snakket med veterinær da klokka ble 08.00. Siden hun hverken er bedre eller verre, så venter vi nå bare på prøvesvarene. Hun har nevrologiske symptomer, og veterinæren ville gjerne ha svarene både for å se, og også for å utelukke en del ting. Antageligvis kommer svarene i ettermiddag, og så snart de foreligger skal hun inn igjen. Er bare å krysse fingrene for at det er noe som lett kan fikses. (kl. 18.00) Prøvesvarene har ikke kommet. Så da er det bare å vente til i morgen. Matlysten er på bunn, og det eneste som har frista nok til at hun har spist er tørket strupe (og hun har smakt litt på tørket kaninøre). Klarte med mye lirking å lure i henne tre små biter med oksekjøtt. Hun får i seg vann. Den generelle almenntilstanden virker bedre i dag enn i går. Hun virker kvikkere og mere våken. Og hun har hatt en løperaptus på plena nå i ettermiddag. Med litt hell er dette forbigående, og på tur til å bedres. Men jeg vil veldig gjerne vite hva som har utløst dette... TIRSDAG 16. juli (kl. 09.00) I går kveld ble hun dårligere igjen. Det var rett og slett skremmende å se at formen droppet så raskt. Hun ville overhodet ikke spise, ikke godis engang. Hun lå stort sett bare ved siden av meg, eller på fanget mitt. Ble urolig om jeg gikk ut av synsfeltet hennes. Til slutt rotet jeg frem ris, gulrot og kjøtt som jeg kokte sammen. Satte det til kjøling på en tallerken, la meg sammen med henne i senga vår. Rundt midnatt hentet mannen min dette til henne. Da var det nedkjølt. Hun spiste som om hun aldri hadde fått mat før. Hun sto i senga vår og slukte i seg i en rasende fart. Vi satte oss i stua, og gikk og la oss litt etter kl.2 i natt. Like før klokka 4 våkna vi. Vega var urolig. Sto opp og vi gikk til verandadøra for å gå ut da hun plutselig bråsnudde og sjanglet tilbake til soverommet. Så opp i hundesenga, og der kastet hun opp. Tok henne med ut i stua etter å ha ryddet opp, og der lå hun inntullet i pledd ved siden av meg. Var ute en liten tur og bæsjet... maks en halv teskje i mengde... løst, men ikke flytende. Sjanglet voldsomt da hun var ute. Har sovet av og på, sittende i sofaen, fra etter kl. 4 en gang og frem til klokka 8 omtrent. Kokte opp mere ris og kjøtt, men i dag vil hun ikke ha det. Vil bare sove. Snart på tide å ringe klinikken for å sjekke om svaret har kommet... (kl. 21.00) Siden svaret ikke var kommer i 10-tiden ringte jeg på nytt da klokka nærma seg 14. Og nå var svaret kommet! Men veterinæren holdt på med en operasjon, så jeg ville bli kontakta så snart han var ferdig. LETTELSE! Skulle endelig få svar! Jeg fikk vite at leververdien var forhøyet, men ikke noe ut over det. Like etter at jeg la på så Vega ut til å omtrent kollapse. Jeg filma henne litt, og så kom redselen for full maskin. Klokka 14.45 ringte jeg tilbake til klinikken, og sa at jeg ikke turte å vente lengre nå. Fordi Vega var forferdelig mye verre. Jeg var redd! Kan ikke beskrive hvor redd jeg var. Veterinæren henviste oss rett til NVH, så vi skulle bare kjøre rett dit. De skulle sende rekvisisjon, så vi trengte ikke komme innom først. Så vi dro til Oslo.... Og kom ganske umiddelbart inn på NVH. Vega ble grundig undersøkt, og jeg skulle prøve å forklare symptomene hennes etter beste evne. Noe som ikke var så enkelt egentlig. Fikk vist den siste filmen jeg tok av henne. Blodprøvesvarene ble gjennomgått.
Så kom konklusjonen... Den ene av to muligheter var at det er noe feil med hjernen hennes, og hun må da videre undersøkes. Dette var den minst sannsynlige årsaken. Fordi hun har klare symptomer på levershunt. Så hun skal inn til NVH igjen i løpet av uka for ultralyd. Og om diagnosen blir bekreftet, så regner vi med at hun blir operert veldig snart. Iflg. veterinæren er dette oppdaget så tidlig at prognosene bør være gode. Jeg håper han har rett! Inntil diagnosen er satt får Vega ikke spise proteinrik mat, ergo ikke noe rått, ikke kjøtt i det hele tatt. Hun får kokt ris og gulrøtter i inntil tre dager, og er ikke diagnosen på plass da, så må hun over på et lavproteinsfôr. LINKER! Vakre, snille, flinke lille stjerna har blitt stor :)
Stor valp hvertfall ;) Blir nok "feiret" med en veldig så rolig hjemmedag. Både hun og Smurfen lå langstrakte i sofaen hele kvelden i går. Var på en laaaaang, fin fisketur med Noldus, Zeppelin og co. Hundene var kjempeflinke! Vi gikk en tur like etter at vi kom, og resten av tiden var vi bare nede ved vannet. Smurfen var selvutnevnt grillmester.... Måtte sove litt etter å ha passa så godt på, hehehe. Kan vel bli sliten av mindre. Vega og Zepp lekte og koste seg, og også de måtte kapitulere etter hvert, og tok seg en powernap. Noldusen la seg litt nedpå innimellom, men var tydeligvis flinkere å fordele energien. Masser av bilder i galleriet (sommer 2013 + i andre album).
Noen ganger blir det sånn i livet at man må la sin elskede firbeinte gå.
Jeg sitter selv med en elsket firbeint, som noen andre har elsket før meg. Jeg kunne ikke tenkt meg å gi slipp, men det er aldri noen garanti i livet for at alt blir som man har tenkt. Det er noe både jeg, og andre bør tenke på før man fordømmer. Det ligger ute en hel drøss med hunder på finn.no, som selges billig eller gis bort, fordi eier har sett seg nødt til det/ønsker det. Hva er egentlig en ”akseptabel grunn” til å omplassere? Skal man alltid velge hunden? Uansett årsak? Tenkt scenario 1: NN har kjøpt seg sin første hund. Lykken er fullkommen! Det gikk kanskje litt fort i svingene, og lite ble sjekket på forhånd. Men valpen var jo så nydelig. I løpet av det neste året innser NN at dette var å ta seg vann over hodet. Hunden blir lagt ut til omplassering, og NN leter etter noen som kanskje kan takle utfordringene hunden har utviklet seg til å bli. Det MÅ jo finnes et menneske der ute som kan gi hunden det den trenger? Tenkt scenario 2: NN er på leting etter den perfekte hunden å trene og konkurrere med. Det har tatt tid, men endelig! Endelig dukket det opp en kombinasjon som passet! Tiden går, og selv med mye trening (og kurs?) så kommer de ingen vei. NN ønsket jo å konkurrere. Og har innsett at det ikke vil bli som tenkt med denne hunden. Kanskje er det kjemien som ikke er riktig for et sånt samarbeid? Her har det aldri vært snakk om å ikke elske hunden, men et sterkt ønske om å JOBBE med hund. Litt ut over det en ”vanlig” hundeeier vil. Tanken om å omplassere er vekket… Tenkt scenario 3: NN er oppdretter. Har hunder hjemme, og ute på fôr. For å kunne holde på med sin hobby/lidenskap så må antallet hunder være til å leve med. De skal jo ha sitt de også. Det vanskelige valget er ”hvem må gå?”. Den lovende importen? Den lovende valpen? Tispen som har hatt sine kull? Unghunden som ikke skal gå i avl likevel? Det vanskelige valget… Tenkt scenario 4: NN har hatt hund i flere år. Og så en dag, helt ut av det blå dukker allergien opp. Enten hos NN, eller andre i husstanden. Etter å ha prøvd å medisinere symptomene innser NN at dette ikke går. Og katastrofen er et faktum. Hunden som alle er så glad i leter nå etter ny eier… Kunne nok tatt med en hel haug med tenkte scenarioer, men poenget er vel egentlig bare: Hvem er vi, som sitter og kikker på annonser, som kan dømme det vi ser? De finnes helt klart mennesker som feriedumper dyrene sine, hvor trist det enn er. Men de finnes også de som underveis i livet har en eller annen endring som spiller inn. Som kanskje ikke kunne forutses, eller kanskje det var en kalkulert ”risiko”. Det finnes dårlig formulerte annonser, det finnes godt formulerte annonser. Det finnes hunder som trenger en roligere hverdag, det finnes hunder som trenger mer innhold i hverdagen. Det finnes en hund for de fleste. Det finnes uønskede hunder, og det finnes hunder som er sterkt ønsket. Likevel er det ikke alltid det blir som tenkt. Kanskje er det den uønskede hunden som trekker det lengste strået til sist. Det er ikke lett å si. Det vil alltid være noen som tar lett på å anskaffe seg hund, for så å omplassere. Og det vil alltid være noen som med stor sorg må finne et nytt hjem til sin kjære firbeinte venn. Har vi rett til å dømme? Jeg har hatt min omplasserte hund i litt over to år nå. Gud hjelpe den hunden er sær! Men hun har blitt en del av oss, hun passer godt inn i min sære familie. Hun var en elsket hund da hun kom, og hun er ikke mindre elsket nå. Hun lever livet som turhund. Det finnes lite ”treningskjemi”, men ”turkjemi” derimot, det finnes i bøtter og spann! Hun har en fantastisk artig personlighet, og er tidvis så hard å motivere at hun har statusen ”tur- og familiehund”. Vi trener på enkle hverdagslydighetsting, og intet mer. Og vi lykkes best når vi er ute på tur, og bare nyter å gå i stillhet uten krav. For DA er rette tidspunktet til å stille kravene. Det er her vi lykkes! Fordi vi samhandler, og kravene ikke blir så ”alvorlige”. Vi leker oss gjennom det. Vel… det var min erfaring. Andre har nok erfart helt andre ting, og noen kanskje detsamme. Vi har alle våre grunner til å ha hund. Noen pga. ambisjoner, andre pga. kosen det innebærer. Er det ene mer riktig enn det andre? Jeg kan ikke fordra annonser der det står en frist, ”ellers blir hunden avlivet”. Jeg misliker sterkt planlagt blandingsavl der det ikke finnes noe mål og mening. Gjelder i og for seg all avl som ikke har en form for formål. Det flyter over av hunder som trenger en ny eier. Jeg synes det er litt leit å se at en del velger å hente hunder fra omplasseringssentre i utlandet, når det så tydelig er mer enn nok å velge i her hjemme. Men det er valg man må ta selv. Jeg har ingen rett til å dømme, selv om jeg tidvis ramler i fella. Sånn er det bare, og sånn er det nok for mange. Vi er bare mennesker. Og noen ganger flyter følelsene over. Jeg bare tror at alle og enhver bør ha i bakhodet at det ikke trenger å være så ”lett” som det kan se ut. Bare ut fra en kort annonse. Er det noe bedre å vite at krematoriene har sin største arbeidsmengde i ferier og høytider? For det er dessverre et faktum. Og i enkelte tilfeller er det kanskje det beste for dyret å slippe å vente på den rette eieren? Fordi det finnes for få som har kunnskapen til å hjelpe, og samtidig har kapasitet. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|