Der er ganske mange ting i hverdagen jeg stort sett sier at vi ikke trener på.
Men når sant skal sies så lærer hundene seg mange ting som vi ikke trener på, fordi vi faktisk gjør det likevel. Vega har jeg bevisst ikke lært seg å sitte på kommando, for jeg fant ut med Smulen at å si SITT og STÅ som regel ble tatt for å være SITT i det øyeblikket hun hørte S-lyden. Da ei som var på besøk (noen år tilbake) oppdaga at Smurfen kunne håndtegn for SITT, begynte jeg å bruke dette i stor grad. Og dette har nå Vega også begynt å snappe opp. Helt uten at jeg har gått inn for å lære henne det. Det er et par av min oppdretters hunder som kan dette også nå... hehehe Av verbale kommandoer kan hun STÅ og BLI (sistnevnte kombinert med håndtegn), men det er bare BLI som sitter så godt som spikret. Jeg bruker det alltid når vi skal noe, på tur ut døra. Og det er en veldig praktisk ting for meg at de kan. For jeg foretrekker å ta hundene ut i bilen helt sist (om de skal være med). Og det er en veldig fin ting når vi har besøk som skal dra, for jeg vil jo ikke ha hundene løpende rundt i nabolaget fordi de smetter ut døra. Innkalling har vært en naturlig del hele veien, og trenes inn med lek (og gjerne godisbelønning). Det er veldig viktig for meg å ha en god innkalling, for da er det lettere å stole på hundene når de slippes (i motsatt fall blir de ikke sluppet, så enkelt er det). Men jeg tenker nesten aldri or at det er trening vi driver med. Det er en så naturlig del av hverdagen at det ikke føles som trening. Men Smulen var jeg ganske stressa over alt jeg følte jeg måtte trene på, og samvittigheten gnog fordi jeg ikke trente nok. Men jeg gjorde jo det, om jeg ser tilbake. Jeg har ikke samme hundehold som en som trener aktivt og målrettet flere ganger i uka. Mitt hundehold er basert på å trene uten å trene. Selv om jeg nå ønsker å trene organisert, for å lære mer selv, sammen med hundene. Jeg vil gjerne lære litt hvertfall, av konkurransebasert lydighet. Ikke for å konkurrere men for å kunne bruke det aktivt i hverdagen. Og da for å plukke ut de tingene jeg finner fornuftig å kunne, eller bare spennende og morsomt. Blodspor har jeg lyst å lære "skikkelig", for dette er noe jeg faktisk kunne tenkt å konkurrere i. Prøve å gå for et Viltsporchampionat, eller godkjent ettersøkshund. Å jobbe mot et mål, ha noe å strekke seg mot. Skulle jeg finne på å ta jegerprøven en vakker dag (det er noe jeg ønsker å gjøre før jeg blir pensjonist hvertfall), så vil det nok dukke opp en litt annen type hund i flokken. Men dette er ganske langt frem i tid. En type tanke som bare suser forbi til tider. Å gå pent i bånd.... Det er, tro det eller ei, faktisk helt mulig å få en hund som går fint i bånd uten å trene seg i hjel, og bruke enormt mye tid. Ikke trenger man halsbånd for å få til kunststykket heller. Nå snakker jeg ikke om FOT eller FVF (fri ved fot), men å gå uten at båndet er så stramt at man er redd hunden skal ødelegge seg. Nøkkelen her har vært bruk av sele. Og innlært kommando for å trekke. Halsbånd er for meg en praktisk ting å henge ID-tags i, om hunden skal være løs... Kun for å få mest mulig av kroppen "fri". Ikke fordi selene jeg bruker hemmer dem på noen som helst måte. Bare for å gi en form for tegn på at "nå har du lov, nå kan du løpe litt på egen hånd". Og jeg merker en forskjell. Dette er noe de lærer seg helt selv. Hvilke krav som stilles, og når. De får likevel ganske ofte samme "tilbudet" når de har på sele, men da legger jeg opp til an båndtur med noe løsslipp. Hovedfokuset er å gå i bånd. Når jeg har mine i bånd, så snakker vi om et kobbel på rundt 2 meter, minimum. Og jeg har dem som regel koblet i Baggenbeltet mitt. Jeg har også laget egne turkobbel, som er på ca. 3-4 meter (vil jeg tro, uten å ha målt), og disse foretrekker jeg som regel. Det gir hundene en grei radius, og meg full kontroll. Ikke er jeg redd for disse koblene heller, så om jeg ikke vil ha dem helt løse, så kan de brukes som langline. Jeg har helt sluttet å bruke de gummierte linene på 15 meter. Det ene har jeg klippet av, midt på. De kommer nok ikke til nytte igjen før vi begynner å trene spor. Hvorfor jeg begynte å tenke på dette nå? Fordi jeg ser rundtomkring, og jeg hører... om folk som sliter med det ene og det andre i treningen, og jeg har selv vært der en gang. At jeg bekymret meg veldig fordi jeg ikke klarte å lære bort noe, fordi hunden ikke ble lydig fort nok... osv osv. Men så har jeg også sett underveis, at om man senker skuldrene, og leker mer. Legger den alvorlige masken igjen hjemme... så løsner ting, og man får til et mye bedre samarbeid, uten at man i starten helt vet hvorfor. Og så oppdager man at man faktisk har trent en hel masse, uten å ha trent.... ;)
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|