Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte... Dagene har passert, og jeg har ikke akkurat notert meg hvilke tanker jeg har gjort meg NÅR. Noe jeg ser nå at jeg kanskje burde ha gjort. Det er så rart når man plutselig befinner seg i en situasjon man har tenkt mye på, men som er fryktelig vanskelig å håndtere. Man klarer ikke helt å forberede seg godt nok, uansett. Jeg tror jeg fanget opp signalene ganske tidlig, men kunne nok ha sett det enda litt før, om jeg bare hadde hatt blikket rettet mot det jeg fryktet mest. Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg når det kommer til sånne ting. Og jeg hopper gjerne litt frem og tilbake, skriver på impuls... Og så er det så vanskelig å sette ord på følelser. De følelsen du sitter med når det iser i magen, og brenner like etter. Og kvalmen kommer...Fordi man vet. Og innser at tiden er der, kanskje, men man vil ikke se det. Når man føler seg tom, og man griner i det skjulte sånn at ingen skal se, og spørre hvorfor. Når man går på nåler... Og når man prøver å snakke om det, og møter både fordømmelse og forståelse. Men den verste dommeren, det er deg selv. Og når dagen kommer... Og du får bekreftelse på det du er redd for. Den sorgen og lettelsen, og den sinnsyke nummenheten som kommer. Den er nesten ikke til å holde ut. Når du kjenner på den lille kroppen at det ikke er redsel for noe som helst på veterinærkontoret. Alt er bare helt i orden, så lenge du bare holder forsiktig rundt, og koser og snakker, og gråter. Den lille varme kroppen, som blir så slapp. Så avslappet som den ikke har vært på lange tider. Ingen stramme muskler, bare dyp dyp søvn. Og så, helt til slutt, så blir øynene matte. Og den lille varme kroppen er ikke mer. Sorgen har ingen betydning, den er bare der, og har vært der i lang lang tid. Forsiktig inntullet i pelspledd, den lange veien hjem... Har satt utrolig stor pris på de samtalene jeg har hatt med et lite knippe mennesker.
Så mye omtanke, støtte og råd... kan aldri få takket nok.
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|