26. juli fikk Pixie omsider hvile, etter nesten et år med utredning.
Den siste tiden ble hun smertelindret, og klarte stadig mindre. Det starta i august i fjor, med halsinfeksjon og lymfer som hovnet voldsomt opp. Det ble fastslått at hun hadde lang, bløt gane, men at dette kun påvirket minimalt (var nok grunnen til snorking bl.a., men var ikke av en sånn art at man burde operere). Hun var gjennom bronkoskopi, og det ble tatt hyppige røntgenbilder, fordi det var stadige endringer i lymfesystemet. Det neste året ble preget av pusteproblemer, lymfer som ga indikasjoner om kreft (noe som ble avkreftet to ganger, og sist av spesialist/onkolog), sår på tunga som såvidt grodde før de blusset opp igjen, kronisk bronkitt, manisk spising/slikking av gulv/bakke/gardiner m.m., og en form som endret seg voldsomt de siste månedene. På slutten klarte hun i høyden å gå lufteturer på et par km. Lille kråka, som alltid elska lange turer (så fremst været var kråkevennlig da) hang ikke lengre med. Hun begynte å gjøre fra seg inne, og hun hadde det veldig trasig når hun ble satt igjen hjemme, fordi hun ikke klarte å gå tur. Vi gikk til en ny veterinær, for å få "friske øyne" til å se på både historikken og henne. Etter å ha tatt enda flere tester, som alle kom tilbake uten funn, var det ikke mer å gjøre. Atferden endret seg i takt med smerter og ubehag, forståelig nok. Det var vanskelig å håndtere, men den siste tiden, da hun fikk både neurontin og metacam, hadde hun det mye bedre. Og utageringen roet seg. Pixie ble åtte og et halvt år gammel. Hun bodde hos oss fra hun var litt over året. Hun var en veldig spesiell liten hund, og hun skilte seg godt ut fra de andre dvergpinscherne vi har hatt. Hun var kosete og god, og hun var snill og tålmodig. Hun var også en solid bråkebøtte når hun mente det var på sin plass, og hun jaktet heller syklister enn rådyr. Hun hadde fryktelig mange meninger, om det meste. Disse meningene var hun veldig tydelig på, slik at man ikke kunne unngå å få med seg hva hun mente om saken. Hun hadde ufattelig mange ansiktsuttrykk, og mange varianter av snurt, furt og misfornøyd. Hun syntes kameraet mitt var en fordømt uting, og ødela mer enn gjerne potensielt fine bilder med å stå å gaule. Hun krølla halen på en spesiell måte de gangene hun var oppjaga eller opprør, og logret med verdens søteste snurr. Alle de morsommene særegenhetene vil alltid savnes og huskes.
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|