Atferd... Under er deler av beskrivelsene til de tre pinscherrasene, samt en schnauzer. Så er spørsmålet: hva legges i beskrivelsene? De årene jeg har hatt dvergpinscher har det vært høyt fokus på mentaliteten på rasen. Noen mener den er jevnt over god, andre mener det er dårligere stilt. Redsel har det vært mye snakk om. Det som er genetisk er spesielt interessant. Men når og hvordan vet man at en hund har genetisk frykt? Når ser man det? Er det der allerede fra valpekassa, eller kan det dukke opp senere? Begge deler? Hva er "tillært" (diverse atferdsmønstre, som f.eks. utagering m.m.)? Og hva gjøres ifht. å avle på de beste individene gemyttmessig? Hvor "skarpe" skal man tillate dem å være? Og hvilken balanse skal man strebe etter ifht. de iboende egenskapene i rasens opprinnelse, kontra ønsket om en familiehund som er for alle? Jeg føler at rasen kanskje ikke er den beste ifht. å "feile" med. De lærer for raskt, og de etablerer uvaner fortere enn man klarer å tenke at man kanskje har gjort en "feil" et sted. Man kan tulle det til ganske kjapt. Som oftest er det mulig å rette opp i, man bare lager seg litt ekstra jobb og hodebry. Å være konsekvent er nok det smarteste man kan være. Og en av de tingene man ofte sklir litt ut på. Og vips står man der med tulleatferd man ikke aner hvor kom fra. I avl er det viktig å se på helheten, også ifht. gemyttet. Og gemyttet, sammen med helse, bør i mine øyne veie betraktelig tyngre enn antall sløyfer/plasseringer på utstilling. Klarer man å se om hunden er bygget riktig utfra standarden så er mye gjort. Utstillinger gir også en pekepinn på hundens sterke og svake sider. Og her tenker jeg kritikken sier mer enn plasseringen. Tilbake til atferd... Mennesker er forskjellige. Vi leser det som er mulig å tolke på forskjellig måte, og vi er forskjellge i hva vi ønsker og foretrekker når vi velger rase og individ. Noen verdsetter vaktegenskapene (som også gir en lavere terskel for å varsle/bjeffe), andre ønsker dette så dempet som mulig. Noen setter pris på at hunden er reservert mot fremmede, mens andre helst vil ha en hund som elsker alt og alle. I en gammel hundebok fant jeg et kort lite avsnitt om dvergpinscheren. Det var slettes ikke mange setningene om rasen, men de hadde fått med at tendensen til å nappe og bite i buksebein i aller høyeste grad var tilstede, og måtte trenes vekk. I dag vil ikke dette stå noe sted. Det er ikke meningen at de skal ha denne typen atferd. Og det var det nok ikke før i tiden heller. Men jeg tviler ikke på at de kan ha vært skarpere før. Eller at forfatteren kan ha møtt på noen "morsomme" individer. Det er uansett ikke noe man ønsker at en familiehund skal bedrive tiden med. Glem alle tanker om en familiehund som stues på plassen sin under trappa, og som blir liggende der alene i timevis og trives med det. Dvergpinscheren er med deg i hverdagen, og vil ikke like seg om den ikke blir inkludert i familien. De er rolige og fine inne, om de har fått mosjon og mental stimuli. Og de tar virkelig ikke opp all verdens med plass i sofakroken, om de får lov til å ligge der da. Uforferdet, våken, sta og lojal, meget temperamentsfull. I alle henseende en utmerket familiehund. Livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk. Intelligent og utholdende gjør den til en velegnet familie- og vakthund. Livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk, en velegnet familie- og selskapshund. Intelligent, uforferdet, utholdenhet og årvåkenhet gjør den til en velegnet familiehund, så vel som vakthund, som også egner seg godt i en liten bolig.
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|