Same procedure as every year....
Imikimi har tulla med siden sin, men det lot seg jaggu gjøre å lage julekort likevel!
0 Comments
Tiden flyr, og Naya har straks vært her i 4 måneder.
Hun brukte litt tid på å komme seg ut av tilstanden "avskrudd", og da dukka det opp en meget energisk unghund, gitt. Og med trygghet dukka det opp både det ene og det andre, som både har forbløffet, og har gjort at man har gjort seg noen tanker. Hun har endra seg en god del, men slett ikke på noen gal måte. Hun bare er mye mer hund enn jeg først antok, og hun har nok litt bagasje. Vi har jobba med, og jobber videre med tillit og trygghet. Vi har helt klart kommet langt der, på kort tid. Hun hadde en periode hvor hun ulte da vi dro på jobb, men etter mye trening (samt at de en periode fikk være med på jobb), så går det nå bra å være hjemme en arbeidsdag. Hun og Shiri er en perfekt match. De har blitt virkelig sammensveisa, og de er fantastisk fine å jobbe med (men unntak av akkurat i disse dager, hvor hormonella en og to kaver litt med innbilt og opprørt). Hadde dem med meg på Dogs4All, hvor de imponerte meg stort (er ikke så godt vant, muligens). Shiri er enormt miljøsterk! Hun kan gjerne vise seg usikker (avreagerer godt) i en del settinger, men inne på messa hadde hun det direkte moro. Naya lot seg stresse litt, men takla stresset veldig godt. Kommer neppe til å ha dem med på noe sånt igjen, men det var innmari moro å prøve. De har forøvrig også vært en tur på hundeutstilling i Sverige (som heiagjeng). Var ute, og ikke i nærheten så stort som D4A. Julen nærmer seg med stormskritt. Gaver til hundene er pakket og klare, og vi er halvveis ferdig med resten. Godt er det, for programmet er tett frem til jul, med bl.a. feiring av avleggernes 20 årsdag, kakebaking med tanteunger, og vips er det jul! Og så starter et nytt år..... (kalenderen er i boks, hehehe) I slutten av juni, på min daglige runde på finn.no, falt blikket mitt på Naya. Hun skulle omplasseres fra et hundepensjonat, og det ble presisert at bakgrunnen var ukjent. Hun var antatt å være 3-4 år gammel. Etter å ha kikka på annonsa noen dager, avtalte jeg å hilse på. Jeg vet ikke helt hva som gjorde det, men det var noe... Jeg tok med hundene, og dro for å hilse. Tok Shiri med inn på pensjonatet, og hun fikk også hilse på. Shiri ble rimelig overveldet av omgivelsene,og pyset seg skikkelig. Det var likevel tydelig at det ikke var noen problemer dem mellom. Det var noe med blikket, og kontakten hun tilbød. Hun traff meg så det smalt i hjertet, skulle jeg innse i løpet av de neste dagene. Jeg tenkte i et døgn, før jeg sa fra at jeg ikke kunne... ikke mens Pix enda var her. Det ville ikke blitt riktig. Sa også fra at jeg ville se etter henne når tiden ble rett, og jeg sjekka faktisk finn hver bidige dag. Innså at jeg mest sannsynlig hadde mista sjansen, og jeg skjønte ikke hvorfor jeg syntes det var så trist. Så kom tiden for Pix, og jeg sendte ny mail. Til alt hell var Naya fremdeles tilgjengelig, og hun skulle få flytte til oss. Shiri hadde fått noen dager som alenehund, noe hun ikke helt satte pris på, men det var nødvendig for oss alle. 1. august tok jeg med meg Shiri for å hente Naya. Fikk satt inn ekstra bur i bilen, og Naya hata det. Heldigvis var ikke kjøreturen hjem så lang, for hun gråt og kava seg greit opp. Da vi senere på dagen skulle til veterinær, for chip, vaksine, pass og ormekur, satte jeg henne inn sammen med Shiri, og håpa jeg hadde lest dynamikken dem mellom rett. Det gikk veldig mye bedre. Litt sutring med det samme, men mye roligere enn ved henting. Hos veterinæren viste hun seg frem som en særs stødig og rolig hund. Hun stø fjellstøtt da chipen ble satt, og imponerte stort. Hun viste seg også å være yngre enn antatt, og alderen ble satt til ca 2 år, og fikk fødselsdato på hentedag. Dette var en bitteliten strek i regninga for meg, som ikke hadde tenkt å ha to jevngamle hunder, men sånn ble det. Det lille jeg vet om fortiden til Naya, står i omplasseringsvedtaket fra politiet. Det er trist lesing, selv om det sikkert kunne vært verre. Hun ble mistet, og funnet og hentet. Så ble hun mistet og funnet, men ikke hentet, bare tre dager senere. Grunnen vet jeg ikke, og kommer nok heller aldri til å finne ut av. Jeg har sett etter brister, av en sånn art at man fanger det opp tidlig, men ikke funnet noe å sette fingeren på. Det virker foreløpig ikke heller som det er trøblete å være alene hjemme (nå er de jo to, så hvem vet hvordan hun er helt alene), så hva som har gjort at hun ikke ble henta er for meg et mysterium. Jeg hadde ikke sett for meg at denne første uka skulle gå så greit som den har gjort, virkelig ikke! Ser jo at hun gradvis slår seg mer til ro, men hun har faktisk forbløffet fra dag en, med å ta omveltninga så innmari godt. Hun er veldig voksen ifht Shiri, så i oppførsel er jeg helt med på at hun er eldre enn hun er. Roen hun utstråler er helt nydelig, selv om jeg tror noe er en form for avventing. Tipper vi vil få se mange flere sider i månedene som kommer, og håper det er en overvekt av positivt. Hun ble kalt Naya, fordi betydningen av navnet er bølge. Passer godt til ei blåøyd frøken, som kom rekende med tidevannet. 26. juli fikk Pixie omsider hvile, etter nesten et år med utredning.
Den siste tiden ble hun smertelindret, og klarte stadig mindre. Det starta i august i fjor, med halsinfeksjon og lymfer som hovnet voldsomt opp. Det ble fastslått at hun hadde lang, bløt gane, men at dette kun påvirket minimalt (var nok grunnen til snorking bl.a., men var ikke av en sånn art at man burde operere). Hun var gjennom bronkoskopi, og det ble tatt hyppige røntgenbilder, fordi det var stadige endringer i lymfesystemet. Det neste året ble preget av pusteproblemer, lymfer som ga indikasjoner om kreft (noe som ble avkreftet to ganger, og sist av spesialist/onkolog), sår på tunga som såvidt grodde før de blusset opp igjen, kronisk bronkitt, manisk spising/slikking av gulv/bakke/gardiner m.m., og en form som endret seg voldsomt de siste månedene. På slutten klarte hun i høyden å gå lufteturer på et par km. Lille kråka, som alltid elska lange turer (så fremst været var kråkevennlig da) hang ikke lengre med. Hun begynte å gjøre fra seg inne, og hun hadde det veldig trasig når hun ble satt igjen hjemme, fordi hun ikke klarte å gå tur. Vi gikk til en ny veterinær, for å få "friske øyne" til å se på både historikken og henne. Etter å ha tatt enda flere tester, som alle kom tilbake uten funn, var det ikke mer å gjøre. Atferden endret seg i takt med smerter og ubehag, forståelig nok. Det var vanskelig å håndtere, men den siste tiden, da hun fikk både neurontin og metacam, hadde hun det mye bedre. Og utageringen roet seg. Pixie ble åtte og et halvt år gammel. Hun bodde hos oss fra hun var litt over året. Hun var en veldig spesiell liten hund, og hun skilte seg godt ut fra de andre dvergpinscherne vi har hatt. Hun var kosete og god, og hun var snill og tålmodig. Hun var også en solid bråkebøtte når hun mente det var på sin plass, og hun jaktet heller syklister enn rådyr. Hun hadde fryktelig mange meninger, om det meste. Disse meningene var hun veldig tydelig på, slik at man ikke kunne unngå å få med seg hva hun mente om saken. Hun hadde ufattelig mange ansiktsuttrykk, og mange varianter av snurt, furt og misfornøyd. Hun syntes kameraet mitt var en fordømt uting, og ødela mer enn gjerne potensielt fine bilder med å stå å gaule. Hun krølla halen på en spesiell måte de gangene hun var oppjaga eller opprør, og logret med verdens søteste snurr. Alle de morsommene særegenhetene vil alltid savnes og huskes. Shiri fylte 1 år i går!
Hun er en fornøyelse å være eier til, og jeg håper vi får mange gode år sammen. Det gikk fryktelig galt med Yatzy, og det føltes som det gikk fort. I ettertid vet jeg at alle tiltak som ble prøvd bare kjøpte litt mer tid. Ville ikke vært den tiden foruten, og likevel er det vondt å ha prøvd så mye uten at det endte bra. Hun er savnet. Det er sånn som dette jeg husker henne. Full spiker. Snøplog. Full av livsglede. Dessverre tok dette slutt før hun gjorde det, men hun vil alltid huskes som den lille, gode basillen hun var. Shiri kom inn i livet vårt like etter. Hun var veldig etterlengtet på mange måter. Hun viste meg underveis hvordan en en sabla godt sammenskrudd hund kan være. Forfriskende med hund som liker folk, og som ikke prøver å skrike vekk fremmede hunder fra lang avstand. Jeg var ikke klar over hvor fælt jeg har savnet dette før jeg plutselig hadde det. Sovende valp, midt på gulvet samme dag som hun ble hentet... Frøkna tok det meste på strak labb. Møtte mange hunder og mennesker, og viste seg å være en særs sosial liten skapning. Hun var mindre enn Pix da hun kom, men vokste raskt forbi. Året har gått fort. Innmari fort! Det har jevnt over vært et godt år, med unntak av første del. Har lært en hel masse jeg gjerne skulle vært foruten, og jeg har lært mye som vil komme godt med i fremtiden. Gleden med hund har sakte men sikkert kommet smygende tilbake, og det nytes til det fulle. Eller.... sakte gikk det vel ikke nødvendigvis. Jeg var bare smått engstelig i starten ifht dette med frisk hund osv osv. So far so good. Og så er det bare å håpe at det holder seg sånn. Jeg tror det. Da domenet skulle fornyes fant jeg ut at jeg langt fra har behov for det. Blir rart å bruke subdomain igjen, men det får stå sin prøve. Har ikke lyst til å legge ned siden, men den blir lite brukt... Kameraet har vært lite brukt denne sommeren, og høsten så langt.
Det har stort sett regna, så det har ikke frista så veldig å drasse det med seg på tur. De siste dagene har vi sett sola, så da har det også blitt noen bilder. Er høstferie nå, og tiden går med til oppussing og tur. Denne sommeren tyder på å bli en kort affære, skal man ta gult løv på plena som et høsttegn.
Det meste er riktignok grønt enda, men luften er skarpere og temperatuen ganske lav til sommer å være. Da er det vel bare å håpe på en lang høst da :) Hadde ei uke på Kreta i sommer, noe som sørga for påfyll av D-vitaminer (som jeg uansett spiser i pilleform, hehe). Varm og godt! Eget basseng var på plussiden. Jentene hadde suverent pass, og storkosa seg (kanskje spesielt Shiri, som hadde noen å leke med hver dag. Pix gidder nemlig ikke sånt). Lille frøkna har vokst enda mer. Tipper hun er rundt 50 cm. (+?) nå, og hun veide 14,5 kg. i forrige uke. Hun er litt bakhøy igjen, så hun vokser nok litt mer hvertfall. Foreløpig ei lita og nett frøken. Var en tur på flyplassen i helga for å miljøtrene, noe som var innmari moro. Eneste hun reagerte med å rygge unna var kofferter som kom trillende på steinheller. Lyden var ganske høy, men hun rygga inntil meg og satte seg, og så var hun ferdig med den opplevelsen. Tok ikke med seg noe stress videre, og brydde seg ikke om flere kofferter (var en del av de inne på flyplassen, naturlig nok). Elementer som heis, trapper og togperrong var null problem. Folk var spennende (største utfordringa var å ikke hilse på alle). Vi har litt båndtrening foran oss, hvis vi skal fortsette å oppsøke sånne spennende lekeplasser. Hun er lettlært, så det kommer nok på plass så fort jeg bare begynner å jobbe med det. Jeg skal innrømme at skogen fremdeles er yndlingslekeplassen min, og der er ikke fokuset på å gå fot. Ellers er det veldig fint å gå i og rundt området ved Eidsvollbygninga nå, for det myldrer av folk og hunder. Ferien har starta! En lang en, for mitt vedkommende, og en knallfin periode der man sjeldent har det travelt. Pix har kosa seg litt i overkant med valp i hus, og har snappa til seg litt ekstra å spise i hytt og gevær (og fått litt ekstra også, så her må nok "skylden" fordeles). Hun er lubben, men frisk og rask. Kløven er tatt frem igjen, sånn at hun får jobba litt ekstra. Nylig fått årets vaksine, og en tannsjekk. Ser bra ut inni munnen, og tannrens trenger hun ikke enda, til tross for litt misfarging på noen tenner. Shiri er godt igang med å bytte ut inventaret i krokodillegapet. Det hagler tenner om dagen, og nå er det jeksler vi finner rundtomkring. Hun får frosne bamser å tygge på (fuktet først, så puttet i fryser). Strålende fornøyd med å gå rundt med de stadig blautere bamsene (hun tygger ikke på dem før de har begynt å tine litt, men de er tydeligvis gode å ha i munnen) Hun har vokst en hel masse også. Var 4 kg., og mindre enn Pix da hun kom. Hun er nå over 45 cm. og veier ca. 12 kg. Helt klart rett type hund, og rett individ. Krever sitt i form av aktivisering, men har en god ro. Evner å slappe av, og har et godt sovehjerte. Liker folk, og liker hunder. Sosial så det holder. Veldig lite lyd i henne, men hun kosebrummer så man smelter aldeles. I hagen lager hun bare lyd hvis hun leker. Kan egentlig ikke beskrive hvor behagelig det er... |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|