18.04.15
Kråka har gitt meg mange grå hår all den tid hun har bodd her. Det ene øyeblikket har jeg vært bombesikker på at hun er redd store hunder, og i det neste har jeg tenkt at hun bare finner det ufattelig festlig å lage spetakkel. I dag fikk jeg se henne i "det festlige hjørnet", om man nå kan kalle det det. Ute på tur fikk hun hilse på to store hunder hun har møtt før (en gang løs, gikk ganske greit og en gang i bånd hvor hun hylte og bar seg, på god avstand). Hun var løs, og hun gjorde et redelig forsøk på å skremme dem vekk. Hun ble ignorert... Og etter å ha gått med ståpels fra nakken til halefestet i noen lange minutter var hun ferdig med fjaset. Redd kan man ikke beskylde henne for å være. Men hun er ikke så smart i fremtoningen sin, størrelsen i betraktning. Dessverre møter vi tidvis hunder som mer enn gjerne svarer når hun setter igang (eller starter det hele), så det går litt opp og ned dette her. Men det trenes! Og tullet skal vekk! Om jeg så skal bruke resten av livet hennes på det! Hun henger seg veldig opp i situasjonen, og er kliss umulig å få kontakt med om Yatzy også er med. Er nemlig litt vanskelig å jobbe med begge samtidig, og Yatzy er ganske så enkel å avlede. Vi ser sikkert helt fantastiske ut der vi står. En eier som strør godis i hytt og pine, en hund som er VELDIG opptatt av å få tak i godisen, og en hund som skriker og bærer seg. Der er dager jeg overhodet ikke evner å se på dette med et snev av humor engang, dager jeg er rimelig frustrert. "Hvorfor pokker kan hun ikke bare ete den fordømte kjøttbollen og holde kjeft????!!!" Men de andre dagene er jeg takknemlig for at jeg har den lille skrikhalsen i livet mitt. Hun tilfører mye latter og glede, og hun er verdens snilleste lille kråke. 26.04.15 Oioioi!!! I dag hadde vi et skikkelig gjennombrudd! Etter å ha kommet frem til at tubeost burde prøves (og så glemt å kjøpes), har vi hatt både fine og mindre fine passeringer. I dag hadde jeg dratt med meg fiskekakebiter i tillegg til en rikelig mengde Orjien. Og etter å ha hatt noen mindre fine passeringer prøvde jeg å sette meg ned og holde henne i sela. Håpløst å kontrollere henne når jeg står... Vel, et fast grep i sela og en neve med godis foran munnen gjorde utslag gitt! Riktignok slukte hun både godis og fingre (skulle vel bli ferdig fort slik at hun kunne hyle og skrike), men virkelig verdt det! De fire siste passeringene gikk strålende. Ingen lyd! Yatzy dreiv med selvbetjening i godisveska.... Helt greit det også. Hun pleier ikke å lage noe styr, men hun kan gjerne få belønning for å være stille hun også :) Den største utfordringa var en BC som knurra da h*n passerte oss. Men det gikk bra. Kom et lite tynt "ouuff" fra Pix da hun innså at anledningen var over, at det ikke var noe å bråke på lengre. MORO! Nå tror jeg at jeg vet hva som skal til (og så håper jeg at vi ikke trenger å bruke mange år på å flytte fokus og bjeffelyst over på kontakt).
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|