Da var vi her da; i 2019! Året jeg håper blir det beste hundeåret mitt så langt, og starten på mye moro og glede. Det er NÅ moroa starter for fullt! Tjuvstarta igrunn rett før jul, da årets julegave kom i hus. Kicksparken! Eller.... det starta egentlig litt før, da jeg ble med turgruppa til OMTK på kjøretur med lånt kickbike. Etter en noe brokete start, fordi det var et sant helvete å holde igjen jentene OG prøve å finne balansen på doningen, gikk det så det grein etter. Og det ga mersmak!
Mot våren håper jeg at jeg klarer å ha spart opp til kickbike, sånn at vi kan trene også når snøen går. Håper bare vi får mer snø, og at det holder seg stabilt kaldt noen måneder nå. Fikk filma litt på returen i går (på tur innover hadde jeg mer enn nok med å bremse, men farta går ned etter noen km.) 2018 ble like mye opp og ned som tidligere år har vært.
Da Pixie ikke var mer, var også lysten på rasen vekk. Kanskje kommer den tilbake, kanskje ikke. Det gjør noe med en å miste fem hunder på altfor kort tid. Jeg vet hvertfall hva jeg skal holde meg unna om jeg noensinne skulle finne på å snuse på rasen igjen. Dessverre har jeg vært tunglært i så måte, og dermed gått på smell etter smell. Kan selvfølgelig ikke spå fremtiden, men det skal godt gjøres å tryne så ettertrykkelig på nytt. Da Naya flytta inn starta et helt nytt hundehold. Det er annerledes, og enklere, til tross for at jeg har gått for en hundetype mange synes er krevende. Jeg føler jeg har truffet blink, og håper de holder seg friske og fine gjennom to lange hundeliv. Naya skal røntges ila 2019, siden jeg ikke fikk gjort det i 2018. Greit å vite hvordan det ser ut i hofter og albuer. Shiri har C-hofter, som kanskje en dag kan bli plagsomme, og kanskje ikke. Tiden vil vise. Akkurat dette er ikke noe jeg bruker mye tid på å tenke på, da hun er sunt bygget og i fin form. Begge har friske øyne, og skal sjekkes igjen om noen år, bare for å fortsatt vite at alt er ok. Jeg har hatt noen verv i NPK, men har sagt fra meg redaktørposten (for medlemsbladet). Mistet litt motivasjon da jeg ble sittende uten rasen. Jeg fortsetter som webmaster, og som leder i valgkomiteen. Og holder på medlemsskapet. Jeg kunne selvfølgelig funnet en random trekkhundklubb i lista til NKK, men jeg ønsker å støtte opp om det arbeidet som er lagt ned (og som jeg forventer fortsetter) ifht helsekrav, og fokus på helse i NPK. I tillegg er det gunstig for meg ifht mine forsikringer hos Agria. Ellers har jeg valgt medlemsskap i OMTK, rett og slett fordi jeg ønsker å være aktiv med hund. Når man omsider finner noe man virkelig liker, så er det bare å kline til! Det som virkelig har vært spennende har vært å se hvor gunstig hundene har vært på kroppen min. Etter bilulykken, er dette første vinteren med lite smerter. Jeg mistenker at all julinga hundene har gitt meg, har gjort kroppen min sterkere, og dermed også bedre rustet for å takle dette her. Skal ikke si jeg ikke har vondt, men jeg kan si at det er til å leve med. Jeg er omtrent der jeg var før, bare noen år eldre, og noen erfaringer rikere. Skal innrømme at jeg var litt spent i høst, da Naya kom, og de første to månedene. Jeg hadde tidvis så vondt at jeg var redd jeg hadde gapa over for mye. Men så snudde det. Og fordi ting har ramla så godt på plass, har også håpet og tanker om at veien videre blir mindre humpete, og full av morsomme stopp og sideveier. Det er nå "the chain of crap" blir brutt! Banna bein! GODT NYTTÅR!
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|