Jeg har valgt å legge ut noen åpne spørsmål når det kommer til noe jeg har mange tanker og meninger om.
Det er en grunn til at jeg velger å legge det åpent. Jeg ønsker svar uten noe ekstra "dilldall" av kategorien "ikke noe poeng, når det finnes enkelte som gjør sånn og sånn" (jeg kunne sitert sånn at det hadde blitt virkelig forståelig, men jeg velger å la være da det ikke KAN komme noe godt ut av det). Dessverre var timingen min virkelig på trynet... Så her sitter jeg da... og lager "bråk"? Ikke akkurat det jeg prøvde på, men det kommer nok an på øyet som ser. Hver og en som måtte lure er mer enn velkommen til å bare sende meg en melding :) Det er på facebook det skjer... Kaos og stormer, dratt så langt at man bare sitter og gaper. Og så blir man sint, direkte rasende faktisk, og lei seg, og aner ikke hva man skal si, for uansett hva man sier så blir det galt. Veldig lite pent av meg å beskylde en person for å være en forbanna struts... men jeg mente det, der og da. Fordi jeg så at EN person som vanlig ble sittende for å roe ned det som foregikk. Internt dette nå? Uforståelig? Det er Norsk Pinscherklubb som er temaet, facebookgruppa. HVER gang noen åpner kjeften, og det ikke gjelder gratulasjoner, så er man en "bråkmaker", uansett hvem man er (selv om det finnes noen som antageligvis er stemplet på livstid). Jeg SER at det til tider kan utvikle seg ganske stygt når noen spør, men helt ærlig tror jeg at det kan ha en viss betydning hvordan man blir møtt. Jeg har tenkt mye på dette, både da jeg hadde verv, og i ettertid. Og jeg tror også at det ligger mange "gravlagte" ting og ulmer, som elegant blir gravd opp igjen ved neste korsvei. Vi kan nok alle gå litt i oss selv når det kommer til "hvordan formulere seg", noe som er ganske så vanskelig til tider. Og i det øyeblikket sinne og frustrasjon overtar... da er egentlig slaget tapt. For man vinner ikke frem med noe, det eneste man oppnår er å bli idiotstempla av de som ikke skjønner hva man prøver å formidle, og så blir man stempla av resten som... "bråkmaker"... Jeg kommer kanskje en vakker dag til å melde min interesse igjen, for å ta på meg et verv. Men ikke nå. Jeg hadde en del oppgaver som jeg syntes var veldig givende, som jeg virkelig hadde det moro med (og som tok et stort innhugg i et fra før ganske stramt tidsskjema, og kombinert med en trafikkskade, så hadde jeg perioder der jeg faktisk ble i dårligere form). Jeg trakk meg av flere grunner... den koseligste grunnen er at det tok for mye av den lille tiden jeg har, og jeg fikk reaksjoner fra familien. Det jeg gjorde i det øyeblikket jeg slapp alt var å melde meg inn i en lokal hundeklubb, og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle la medlemskapet mitt i NPK stå ut året, eller bare slette det. Det står, og jeg har ikke bestemt meg for om det skal fornyes. En annen ting jeg tror burde vært oppklart er at jeg helt på egen hånd har tatt de valgene jeg har gjort. Det står ingen "lumsk" oppdretter bak meg og trekker i tråder. Jeg har litt inntrykk av at noen tror det, ut fra indirekte spørsmål jeg har fått (og noen direkte). Mitt høyeste ønske er mere åpenhet, og mulighet til å faktisk kunne diskutere ALT uten at det skal bli krangling på det tåpelige nivået som ble nådd i gruppa på facebook. Jeg skal holde kjeft nå jeg... Sikkert det beste. Bare dytte alt vekk, bagatellisere det man tror på. Og bare prise meg lykkelig for at jeg i det minste ikke er oppdretter...
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|