Noen ganger blir det sånn i livet at man må la sin elskede firbeinte gå.
Jeg sitter selv med en elsket firbeint, som noen andre har elsket før meg. Jeg kunne ikke tenkt meg å gi slipp, men det er aldri noen garanti i livet for at alt blir som man har tenkt. Det er noe både jeg, og andre bør tenke på før man fordømmer. Det ligger ute en hel drøss med hunder på finn.no, som selges billig eller gis bort, fordi eier har sett seg nødt til det/ønsker det. Hva er egentlig en ”akseptabel grunn” til å omplassere? Skal man alltid velge hunden? Uansett årsak? Tenkt scenario 1: NN har kjøpt seg sin første hund. Lykken er fullkommen! Det gikk kanskje litt fort i svingene, og lite ble sjekket på forhånd. Men valpen var jo så nydelig. I løpet av det neste året innser NN at dette var å ta seg vann over hodet. Hunden blir lagt ut til omplassering, og NN leter etter noen som kanskje kan takle utfordringene hunden har utviklet seg til å bli. Det MÅ jo finnes et menneske der ute som kan gi hunden det den trenger? Tenkt scenario 2: NN er på leting etter den perfekte hunden å trene og konkurrere med. Det har tatt tid, men endelig! Endelig dukket det opp en kombinasjon som passet! Tiden går, og selv med mye trening (og kurs?) så kommer de ingen vei. NN ønsket jo å konkurrere. Og har innsett at det ikke vil bli som tenkt med denne hunden. Kanskje er det kjemien som ikke er riktig for et sånt samarbeid? Her har det aldri vært snakk om å ikke elske hunden, men et sterkt ønske om å JOBBE med hund. Litt ut over det en ”vanlig” hundeeier vil. Tanken om å omplassere er vekket… Tenkt scenario 3: NN er oppdretter. Har hunder hjemme, og ute på fôr. For å kunne holde på med sin hobby/lidenskap så må antallet hunder være til å leve med. De skal jo ha sitt de også. Det vanskelige valget er ”hvem må gå?”. Den lovende importen? Den lovende valpen? Tispen som har hatt sine kull? Unghunden som ikke skal gå i avl likevel? Det vanskelige valget… Tenkt scenario 4: NN har hatt hund i flere år. Og så en dag, helt ut av det blå dukker allergien opp. Enten hos NN, eller andre i husstanden. Etter å ha prøvd å medisinere symptomene innser NN at dette ikke går. Og katastrofen er et faktum. Hunden som alle er så glad i leter nå etter ny eier… Kunne nok tatt med en hel haug med tenkte scenarioer, men poenget er vel egentlig bare: Hvem er vi, som sitter og kikker på annonser, som kan dømme det vi ser? De finnes helt klart mennesker som feriedumper dyrene sine, hvor trist det enn er. Men de finnes også de som underveis i livet har en eller annen endring som spiller inn. Som kanskje ikke kunne forutses, eller kanskje det var en kalkulert ”risiko”. Det finnes dårlig formulerte annonser, det finnes godt formulerte annonser. Det finnes hunder som trenger en roligere hverdag, det finnes hunder som trenger mer innhold i hverdagen. Det finnes en hund for de fleste. Det finnes uønskede hunder, og det finnes hunder som er sterkt ønsket. Likevel er det ikke alltid det blir som tenkt. Kanskje er det den uønskede hunden som trekker det lengste strået til sist. Det er ikke lett å si. Det vil alltid være noen som tar lett på å anskaffe seg hund, for så å omplassere. Og det vil alltid være noen som med stor sorg må finne et nytt hjem til sin kjære firbeinte venn. Har vi rett til å dømme? Jeg har hatt min omplasserte hund i litt over to år nå. Gud hjelpe den hunden er sær! Men hun har blitt en del av oss, hun passer godt inn i min sære familie. Hun var en elsket hund da hun kom, og hun er ikke mindre elsket nå. Hun lever livet som turhund. Det finnes lite ”treningskjemi”, men ”turkjemi” derimot, det finnes i bøtter og spann! Hun har en fantastisk artig personlighet, og er tidvis så hard å motivere at hun har statusen ”tur- og familiehund”. Vi trener på enkle hverdagslydighetsting, og intet mer. Og vi lykkes best når vi er ute på tur, og bare nyter å gå i stillhet uten krav. For DA er rette tidspunktet til å stille kravene. Det er her vi lykkes! Fordi vi samhandler, og kravene ikke blir så ”alvorlige”. Vi leker oss gjennom det. Vel… det var min erfaring. Andre har nok erfart helt andre ting, og noen kanskje detsamme. Vi har alle våre grunner til å ha hund. Noen pga. ambisjoner, andre pga. kosen det innebærer. Er det ene mer riktig enn det andre? Jeg kan ikke fordra annonser der det står en frist, ”ellers blir hunden avlivet”. Jeg misliker sterkt planlagt blandingsavl der det ikke finnes noe mål og mening. Gjelder i og for seg all avl som ikke har en form for formål. Det flyter over av hunder som trenger en ny eier. Jeg synes det er litt leit å se at en del velger å hente hunder fra omplasseringssentre i utlandet, når det så tydelig er mer enn nok å velge i her hjemme. Men det er valg man må ta selv. Jeg har ingen rett til å dømme, selv om jeg tidvis ramler i fella. Sånn er det bare, og sånn er det nok for mange. Vi er bare mennesker. Og noen ganger flyter følelsene over. Jeg bare tror at alle og enhver bør ha i bakhodet at det ikke trenger å være så ”lett” som det kan se ut. Bare ut fra en kort annonse. Er det noe bedre å vite at krematoriene har sin største arbeidsmengde i ferier og høytider? For det er dessverre et faktum. Og i enkelte tilfeller er det kanskje det beste for dyret å slippe å vente på den rette eieren? Fordi det finnes for få som har kunnskapen til å hjelpe, og samtidig har kapasitet.
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|