Jeg har MANGE tanker og sterke meninger om oppdrett. Og jeg har en hel liste av grunner til at jeg ikke har hevet meg på oppdrettsbølgen. En av grunnene er, og dette vil jeg tro de fleste kan se tanken bak, er at jeg er pissredd (flott ordvalg?) for å ende opp med å fire på de kravene jeg selv tenker jeg burde sette til meg selv og avlsdyrene. For jeg er slettes ikke sikker på at dagen ikke vil komme der man tar en dårlig avgjørelse, selv om tanken bak kanskje var aldeles fabelaktig. Å stole på flaks er i alle fall ikke noe JEG bør gjøre... Flaks er et ganske ukjent fenomen i min verden. En annen veldig viktig grunn er at jeg rett og slett ikke stoler på at man alltid får oppgitt den hele og fulle sannhet om de firbeinte som labber rundt. Hva som ligger bak, og hva andre har erfart. Og så kjenner man heller ikke alltid til arvegangen i ting. Jeg har fått føle på hvordan det er å ha hunder som får diagnoser som ikke engang skulle oppstått på rasen. Og ingen har kunnet fortelle hvorfor. De "vanlige" (les. sykdommer som er kjent kan oppstå) diagnosene har jeg aldri erfart selv. Og jeg har selvfølgelig mindre kunnskap om dem. Jeg sier selvfølgelig fordi man alltid kan lese seg frem til den teoretiske biten, men det er først når du kjenner det på kroppen at det blir "virkelig". Det som føles litt skremmende er at de to hundene jeg har hatt som har blitt alvorlig syke (og ikke har levd lenge) har vært tilfeller av fullstendig utavl. Null og niks innavlsprosent! I teorien skulle dette ha vært et tryggere valg. Hvorfor ble det ikke det? Når i tillegg avlsdyrene tidligere har gitt friske avkom, hva gjør at det av og til bare "smeller"? Jeg finner ikke svar på dette.... Men det har blitt en ny tanke som jeg grunner en del på. Jeg har vært veldig fastlåst i at jeg ønsker "nullprosentere". Dette har i aller høyeste grad vært en av de tingene JEG har hatt fokus på etter hvert som jeg har lært mere teori. I praksis vakler jeg... Men som oppdretter MÅ man ta stilling til alt dette. Og man må ta avgjørelser. Jeg mener fremdeles at man ikke skal fire på helsekrav. For min del kan man gjerne fire på utstillingskrav, om man har erfaring nok til å kunne sette sammen en kombinasjon der hundenes eksteriør kan styrkes i valpene. Det holder ikke helt å bare ha "en søt og snill hund" x2. Noen ganger kan det jo funke aldeles utmerket det også, men å strekke seg etter å forbedre bør jo være et mål i seg selv. Jeg personlig ville heller ha firet på en "dårlig" detalj kontra et godt gemytt. Det gode gemyttet er viktigere for folk flest enn hvor høyt premiert hunden kan bli. Jeg synes fremdeles at "trenden" i det norske oppdrettet av dvergpinscher er fokus på eksteriør, men det kommer seg :) Norsk Pinscherklubb har endret premieringskravene til affenpinscher. De SKAL ikke lengre ha 2x EXC, men de anbefaler det. Er visst fordi avlsbasen er så liten, og ikke alle liker å gå på utstilling. Sånn egentlig burde de gjort det samme for de resterende rasene, for det hjelper ikke å ha en stor avlsbase når store deler av denne ikke havner i ringene. Ser ikke helt hvorfor man skal være tvunget til å stille om man har dp eller pinscher, og at det er greit å slippe om man har affen. Eller så burde de holdt seg på den linja som allerede er satt, med 2x EXC for alle rasene. Litt samme greia med øyelysingskrav. Pinscheren følger det som er anbefalt av øyelysere, årlig øyelysing av avlsdyr, mens de to andre rasene bare trenger annenhvert år. Ser ikke logikken.... På www.vetnett.no står bl.a. følgende om anbefalte øyelysingsrutiner: Avlsdyr: Årlig så lenge hunden brukes i avl, første gang ved 1 års alder. Javisst er det lett for meg å ha disse meningene, jeg driver ikke oppdrett. Ser heller ingen grunn til det, det er mer enn nok oppdrettere på rasen fra før av. Jeg driver med hund, på hobbybasis. Går på utstillingstrening fordi jeg føler jeg forplikter meg litt. Jeg synes nemlig at kritikkene man får på utstilling er verdt å ta med seg. Resten har liten betydning. Det viktigste for meg er at hunden er frisk, og funksjonell. Både i kropp og hode. Pixie ble HD og AD røntget, og resultatene kom for noen dager siden. Hun har A albuer og B hofter. Kjempegodt å vite at hun er frisk og fin også der. Skulle hun gått i avl, så hadde disse resultatene vært gull verdt i oppdrettssammenheng. De er gull verdt i "brukssammenheng" også, og det er grunnen for undersøkelsene. Å si at man ikke avler på HD synes jeg er direkte morsomt om hunden ikke er sjekket. Hvordan vet man da at hunden ikke har HD? Jeg sier ikke at man skal og må lete etter ting som ikke er vanlig, men for meg er det viktig å vite hvor hardt jeg kan belaste. Så selv om hunden ikke skal i avl, så er det absolutt ikke dumt å helsesjekke :) Kom over noe jeg med stor fasinasjon og interesse leste, flere ganger. Langt fra min rase, men veldig interessant likevel. Avl og helse på en gigant Jeg føler meg i bunn og grunn heldig. Jeg lærer vel så mye fra mine venner med andre raser som jeg lærer fra de med samme rase. Det mest interessante er å se hva andre raser legger vekt på, og hvordan oppdrettere og klubber jobber for å forbedre. Det gir grobunn for tanker og idèer, og om man tar det beste fra alle, så kunne man virkelig (i teorien) kommet langt på vei i å avle frem friske og mentalt gode individer. En ting jeg har stusset veldig mye på er alderen på avlsdyr. Det enkleste er å ta utgangspunkt i dvergpinscheren, som jeg kjenner best. Hannen skal være et år, tispa et og et halvt. I den alderen er ganske mange pubertale små "beist". Har ofte hørt at "de er ikke voksne før de er to år", og det tror jeg så gjerne. Hvorfor skal man da tillate at de formerer seg før "de er voksne"? De aller fleste parer ikke tispene sine før de har rundet to år (så vidt jeg har fått med meg), så hvorfor tillate at man starter før? Og en et år gammel hanne.... er i mine øyne nesten som valp å regne. Vet man virkelig hundre prosent sikkert hva som bor i hunden når den er et år? Hvis ja; så bra! Men på en rase med forventet levealder opp til 15-16 år, hvorfor har man det så travelt? Smulen er et godt eksempel på hvordan en hund kropper seg med alderen. Hun begynte å legge seg ut, å "kroppe seg" da hun var rundt 18 mnd. Det var lite endringer fra 2 - 2,5 år, men før hun fylte 2 skjedde det MYE. Så var det den mentale biten da...
Jeg vet av et par norske oppdrettere av dvergpinscher som bruker MH som avlsverktøy. MH er kanskje ikke akkurat lagt opp for småhunder (å leke med en diger brannslange er kanskje mye forlangt når hunden ikke klarer å gape over bl.a., men nå har jeg ikke gått MH selv, så skal ikke uttale meg ytterligere), men kan man kanskje bruke BPH som et alternativ om man ikke synes MH er passende? Det er delte meninger om gemyttet på rasen. Jeg tror det er viktig å se på mer enn bare hvordan hunden reagerer på ulike situasjoner. Det er helt ok å reagere på ukjente ting, skremmende ting osv osv. Men å avreagere er veldig viktig! Å kunne "riste det av seg" og fortsette med det man skal. De færreste ønsker seg en hund som flyr i beina på en "trussel", men at hunden kan varsle bør være greit. Det SKAL de jo. Jeg synes dvergpincheren er en ganske "sær" rase... De er ikke sammenlignbare med "vanlige familiehunder", men jeg tror likevel fokuset mer og mer retter seg mot at de skal kunne være allemannseie, og det helst uten at man skal måtte jobbe så hardt for det. Det er store individuelle forskjeller. Jeg har opplevd dem som ikke gjør annet enn å spille på lag (ikke så mange av dem), og dem som i aller høyeste grad tenker selv, og vil løse "problemer" på egenhånd. De som spiller på lag er latterlig enkle. De som tenker selv, og vurderer om det er verdt å samarbeide kontra å "fikse sjæl" er noe mere krevende. Ganske mye mere krevende :) Og hjelpes så morsomme de er! Når man er ferdig med å rive av seg håret, og ser verdien i at de er som de er, så har man grunnlaget for et vanvittig tett og fint samspill, og samarbeid. Gi og ta! Noe jeg tror er viktig at oppdrettere forteller en del om er at de søte valpene skal gjennom ulike faser, der man hos noen ikke vil merke stort til det som foregår i kroppen, mens hos andre vil det bli overtydelig. Det holder ikke å si "det er helt vanlig, det går over" til en fortvilt valpekjøper som opplever at verdens tryggeste, gladeste valp plutselig friker av alt mulig. Man bør ta seg tiden til å forklare hva som foregår i de ulike fasene, og hvordan man på best mulig måte skal komme seg gjennom dem :) Veldig mange oppdrettere har sett verdien i å sende med "Valpen flytter hjemmefra" (Linn Palm) i valpepakken. Boken er virkelig fin med tanke på hva man som ferskvalpeeier bør tenke på, og ta hensyn til. Ikke minst fordi den tydelig forteller at straff ikke er veien å gå. Jeg har stor tro på at det fineste samarbeidet vil man oppnå uten bruk av harde metoder. Så... jeg tror at skal man drive med avl så må man virkelig tenke gjennom hva man ønsker å bidra med for å forbedre. Hva er motivasjonen? Hvor er du villig til å fire på kravene? Og hvorfor firer du på akkurat det du firer på? Hva gjør du den dagen det "smeller"? Den dagen det dukker opp et sykdomstilfelle, og en veldig fortvilet valpekjøper? Hvordan har du egentlig forberedt deg?
2 Comments
Linn
29/10/2013 05:02:25 am
Godt innlegg, syns jeg. Det er mye å tenke på rundt oppdrett og jeg er ikke så sikker på om alle tenker like mye eller er klar over risikoene og ansvaret som følger med. Tror mange kunne hatt godt av å lese innlegget ditt. De behøver ikke å være enige i alt, men dette er DINE tanker og det flotte er jo om det at du tenker høyt kan bidra til at andre tenker gjennom hva som er viktig for dem, hva de legger mest vekt på, hva som er ubevegelige krav og hva de kan fire på i gitte situasjoner (og hvor mye). Det blir ikke alltid som man vil. Sånn er det nå en gang med levende dyr og gener man ikke har mulighet til å holde 100% styr på. Samtidig er sjansen større for å lykkes om man har gjort grunnarbeidet og tenkt nøye gjennom ting før man står der og lurer på hva som skjedde. De stundene vil garantert komme uansett, men det er jo hyggelig om det ikke blir så mange av dem :)
Reply
Else H.
30/10/2013 03:43:17 pm
Da jeg oppdaget at du skriver så knakende godt og fornuftig, titter jeg innom på din blogg av og til.
Reply
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|