Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte... Dagene har passert, og jeg har ikke akkurat notert meg hvilke tanker jeg har gjort meg NÅR. Noe jeg ser nå at jeg kanskje burde ha gjort. Det er så rart når man plutselig befinner seg i en situasjon man har tenkt mye på, men som er fryktelig vanskelig å håndtere. Man klarer ikke helt å forberede seg godt nok, uansett. Jeg tror jeg fanget opp signalene ganske tidlig, men kunne nok ha sett det enda litt før, om jeg bare hadde hatt blikket rettet mot det jeg fryktet mest. Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg når det kommer til sånne ting. Og jeg hopper gjerne litt frem og tilbake, skriver på impuls... Og så er det så vanskelig å sette ord på følelser. De følelsen du sitter med når det iser i magen, og brenner like etter. Og kvalmen kommer...Fordi man vet. Og innser at tiden er der, kanskje, men man vil ikke se det. Når man føler seg tom, og man griner i det skjulte sånn at ingen skal se, og spørre hvorfor. Når man går på nåler... Og når man prøver å snakke om det, og møter både fordømmelse og forståelse. Men den verste dommeren, det er deg selv. Og når dagen kommer... Og du får bekreftelse på det du er redd for. Den sorgen og lettelsen, og den sinnsyke nummenheten som kommer. Den er nesten ikke til å holde ut. Når du kjenner på den lille kroppen at det ikke er redsel for noe som helst på veterinærkontoret. Alt er bare helt i orden, så lenge du bare holder forsiktig rundt, og koser og snakker, og gråter. Den lille varme kroppen, som blir så slapp. Så avslappet som den ikke har vært på lange tider. Ingen stramme muskler, bare dyp dyp søvn. Og så, helt til slutt, så blir øynene matte. Og den lille varme kroppen er ikke mer. Sorgen har ingen betydning, den er bare der, og har vært der i lang lang tid. Forsiktig inntullet i pelspledd, den lange veien hjem... Har satt utrolig stor pris på de samtalene jeg har hatt med et lite knippe mennesker.
Så mye omtanke, støtte og råd... kan aldri få takket nok.
0 Comments
Det er ofte fokus på det ytre når det kommer til hund. Utstillinger blir brukt som en viss målestokk ifht. avlsarbeid, noe som er vel og bra det. Jeg er stadig like bastant på at kritikken er viktigere enn plasseringen! I en kritikk vil hundens gode sider komme tydelig frem, mens de dårlige blir kanskje pakket litt mere inn. "Kunne vært bedre..." Skulle ønsket mere..." osv. Supert! Stiller du flere ganger, for forskjellige dommere, så vil du mest sannsynlig kunne se enkelte ting som går igjen. Disse tingene tenker JEG er det man skal henge seg opp i ;) Det er dette jeg ser på som betydningsfullt. Jeg er altså ikke bitt av utstillingsbasillen... Kanskje kommer dette en dag, men jeg har mine tvil ;) Jeg hater stresset (og jeg blir stressa av sånt jeg, noe jeg elegant overfører til hunden). Bildene er tatt av Cilje H. A. Moe på Pinscherspesialen 2012. Smulen var lett å trigge stress på, noe jeg klarte med glans.
Og jeg kom til å tenke på en annen hund i dag... Jeg fikk stille Ollo i høst, noe jeg var veldig spent på. Hun trives veldig dårlig på utstillig, men jeg tigga meg til å få prøve likevel. Hvorfor? Fordi jeg ser noe veldig spesielt i Ollo. Hun har ikke korrekte ører, noe dommeren trakk veldig for. Hun viste tidvis at hun ikke var komfortabel i ringen, men hun viste også noe jeg har sett så mange ganger før; en vilje og evne til å samarbeide som er GULL VERDT! Å som hun prøvde! Hadde jeg vært sikrere på MIN oppgave, så hadde jeg nok klart å stille henne bedre, det har jeg stor tro på. Selve utstillinga har nada betydning for meg i så måte. For det jeg har sett i denne hunden er så mye mye større enn den lille feilen på ørene, og det at hun ikke liker seg i ringen. Ollo er så livsglad, og så hengiven og førerorientert at hun er perfekt som hun er :) Jeg stoler på henne i tursammenheng på samme viset som jeg stolte på Smulen. Hun er opptatt av å følge deg, hun kommer på innkalling umiddelbart, og hun har fokus. Hun er en inderlig god hund. Hun kommer inn døra her, og hun GLISER og hilser på alle med en iver som tar helt av. Og når hun er ferdig med det, så krøller hun seg sammen oppå mannen min, og der blir hun! Det er nesten vondt å levere henne tilbake igjen etter å ha hatt henne på besøk. Hun er like spesiell for meg som Johnny er, om ikke mer. Det har vært harde, tøffe dager uten Smulenlille.
Verst har det vært på kvelden og natta. Men også de gangene Spinn har gjort ting som Smulen pleide å gjøre. I starten så jeg så mange likheter at jeg stort sett bare grein. Så kom det seg litt, og det ble tydeligere forskjeller. Smurfen har endret seg totalt. Nå er hun voksen! Har omtrent ikke kommet et bjeff fra den lille skrikhalsen (noe man kanskje skal være glad for om man vil ha hørselen i behold), og hun er innmari rolig. Og tidvis ser hun minst like deppa ut som meg. Har sett henne se på Spinn, senke hodet og sukke. Heldigvis får Spinn fart i henne innimellom, sånn at hun ikke visner helt vekk. De går veldig godt overens, noe jeg er inderlig glad for. Det er veldig godt å ha en overlykkelig valp i hus, som holder humøret oppe på alle, og som finner på masse sprell :) Kan aldri få takket Marian nok for denne herlige lille jenta, som krabber opp i halskroken for å kose, og som er så leken og glad. Da jeg fikk Smulen fikk jeg en oppdretter på kjøpet :) En oppdretter som alltid har vært der for meg, uansett hva jeg har lurt på, og uansett hva som har skjedd. Og akkurat det... det er veldig verdifullt for meg. Fikk Irene på kjøpet også ;) Beinharde dama med et hjerte av gull :) Jepp, er i det sentimentale hjørnet nå.... er vel på tide å gi seg...
Jeg er ganske fæl til å gå med begge samtidig, spesielt på litt lengre turer.
De er supre å gå med på langturer, da vi som regel vimser i skogen eller på "øde" grusveier rundtomkring. Der kan jeg slippe dem uten å være redd for påkjørsler o.l. (for jeg skal ikke skryte på meg å ha en 100% innkalling, selv om den er god). Det er tidvis en utfordring å komme seg til disse stedene uten en eller flere fjollete utfall/bjeffing. Sammen er de dynamitt! Bedre har det for all del blitt, men det er et stykke igjen til mål. I dag tok jeg Smurfen ut først, for hun har fått løpetid og er ganske så rastløs og masete. Ble en innmari fin liten tur (gikk i en halvtime bare), og hun var så fin og grei som jeg vet at hun er. Så var det ut med Smulen. Hun er den som gjerne har det litt travelt, men ikke i dag. Hun oppførte seg eksemplarisk! Slakt bånd hele veien (med unntak av et lite område der det tydeligvis lukta veldig spennende). Hadde de bare vært sånn når jeg går med dem sammen, så hadde jeg blitt overlykkelig! Har jeg dem løse, så er de betraktelig bedre enn i bånd (sammen altså). Tok en "testtur" nettopp, med dem begge, for å se om det ble forskjell. Og joda, det ble det! Mere trekking og en strammere holdning på dem. Smulen jaga bildekk (prøvde...) og Smurfen sørga for å varsle om ALT hun så :p Mye mindre kontaktbare var de også. Planen min nå, etter å ha tenkt litt fram og tilbake, er å få noen til å se MEG gå med dem, både hver for seg og sammen. Hadde vært interessant og vite om jeg har forskjell i holdning osv., eller om hundene bare påvirker hverandre veldig. |
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|